Alle bør sykle en gang i blant

I Beijing er det seks millioner sykler. Det sykles sikkert på dem også. Det ser vi av TV-bilder fra den kinesiske hovedstaden. De kommer som en rullende flom bortover bulevardene, tilsynelatende i vill uorden.

For ikke lenge siden var jeg i København og noterte noe rart. Det lignet litt på Beijing. Mange steder var det ikke markerte felt for syklister og bilister. Det så litt kaotisk ut, jeg var der i ettermiddagsrushet. Men trafikken fløt fint uten at noen falt for fristelsen å sette neven i hornet, og da tenker jeg på bilisten.
Her hjemme på berget hører vi skrekkhistorier om syklister som både har fått seg en trøkk av en nærgående støtfanger eller rett og slett valgt turen ut i grøfta for ikke å bli most av en nærgående bilist. Det siste de ser før de tar stevnemøtet med løvetann, plastsøppel og brennesle er fingeren til en illsint bilist som mener at de ikke har noe i veibanen å gjøre. Det er brukt millioner av kroner på sykkelstier i dette landet, og der får jaggu disse syklistene holde seg. Basta. Slik tenker kanskje en sjåfør som ikke har sykkel. Kanskje han eller hun ikke en gang kjenner noen som sykler?

Handler dette om empati og evnen til å sette seg inn i andres situasjon? Jeg bare spør. For den som har tråkket seg fram (alltid i motvind) langs landeveien og i bygatene blir mange erfaringer rikere. En av dem er at biler kan være harde og kantete, og at de som sitter inne i dem ikke alltid er vennlig innstilt. Syklisten kan mange ganger føle seg som et jaget dyr gjennom trafikkjungelen. Glefsende og eksosspyende demoner jager forbi på kloss hold. Inne i uhyret sitter det noen som later som de ikke ser deg der du tråkker i vei for å komme hjem til den trygge sofakroken.

Men så kan underet skje. Du kommer til et gatekryss og skal over, kanskje benytte gangfeltet. Bilistene stanser, smiler og vinker deg over. Du blir skeptisk. En felle? Neppe. Disse bilistene kan ha syklet samme strekningen i går. De er blandingsbrukere, de både sykler og kjører bil. De kjenner seg igjen og tar sine sykkelerfaringer med seg inn bak rattet. De forstår at det må være et samspill mellom myke og harde trafikanter for at alle skal ha det bra på veien.
Kanskje de også tenker på at syklisten de møter i dag, kan være bilisten når de selv sitter på sykkelen i morgen. Kanskje det burde vært et krav at alle bilister må ta en obligatorisk uke på sykkel en gang i året for å se trafikken fra tohjulingen. Dette kunne bidra til både trafikal empati og bedre helse. Kanskje noen til og med finner ut at de vil tråkke tohjuling mer enn den obligatoriske uka. Da blir den en bilist mindre å ta hensyn til.
For det er ofte slik syklister føler det: At trafikken er konstruert på bilismens premisser. At de noen ganger føler seg som hår i suppa. At de rett og slett føler seg uønsket på veiene.

Men trøsten får være at mange bilister, kanskje de aller fleste, følger den gamle, gode regelen om å opptre hensynsfullt, aktsomt og varsomt i trafikken.