August - finansakrobat i gråsone

August bør få status som rikskjendis og stille på pallen sammen med sin åndsfrende Peer Gynt. Han er hovedpersonen i tre romaner med titlene Landsstrykere, August og Men livet lever, Landsstrykertrilogien kalt. Den rastløse prosjektmaker kommer fra sjøen, med en fortid vevd av de løgner han selv setter sammen. Han har gulltenner, åtte nøkler fra like mange kister gull hos kongen av Indialand, en lommebok som buler av fargerike lotterisedler fra Hamburg, og han har trekkspill. Det bruker han som uimotståelig argument når han trenger støtte for noen av sine ville ideer. Å, han kjenner menneskene, August!

Jordomseiler i gråsone. Han er en igangsetter og nyskaper. Alltid på farten med noe nytt. Det myldrer ideer i hans mangfoldige hode: Sildoljefabrikk, husnummer, bank, posthus, bjelle på krambudøra, intet for stort og intet for lite, han sår tobakksfrø og planter juletrær. Han lyver og bedrar, en lystløgner som fascineres av sine egne fantasier. «Han er løgnaktig indtil det største misbruk av løgn». Gråsonen er hans moralske og økonomiske domene. Derfra øser han av sitt overskudd inntil selvruin, og dit tusker han det tilbake når det trengs. Med sin allsidighet og avvæpnende ufarlighet sjarmerer han alle på sin vei.

Det er den mugne døsige småbygda Polden som får unngjelde for hans tiltaksfeber. Her duperer han alle med sin erfaring ute fra den store verden. Han har sjefet 10.000 kveg i Argentina og like mye sau i Australia, han drar rundt på en russisk bibel og har vært «der hvor (elvene) Prætoria og Columbia møtes». Det ender med sammenbrudd og storartet hungersnød, og så må han pakke og dra. «Han var makeløs både i uansvarlighet og i god tro» er brorens avskjedskommentar.

Mr. Altmulig. Vi møter ham igjen på det hamsuntypiske handelsstedet Segelfoss. Nå er han skallet og avfeldig; gulltennene er byttet ut med bentenner. De kaller ham Altmulig fordi han kan brukes til alt, fra rådgiver i gammelmoderens erotiske affærer til utsiktene for nye sildesteng. Han opererer som veibygger, arkitekt og bilsakkyndig, men holder nå en lav profil, spiller sjømannsskrønene med sordin og legger lua pent på gulvet inne på kontoret til brukseieren. Inntil galskap forfengelig: Med blomst i knapphullet, hvitt silkeskjerf rundt halsen og rødt sjal rundt livet går den gamle gonorrétiker på frierferd til en 17-åring. Og han pusser sine sko på hver den lyngtue underveis.

En Hamsun i godlaget. Det er noe dickensk over det store persongalleriet, men karikaturene er tegnet med godlynt, smilende ironi. Det er en snill Hamsun vi møter her, som yter sine figurer stor sosial rettferdighet. Noen ganger ser vi nok likevel foten; «Den stakkars arbeidsmand som Gud sitter i sin himmel og leier rundt her på jorden efter en ring i næsen». Og om Teodor den enkle sjel: «Teodor ? han med brokk og ellers ikke noget». Den mennesketypen Hamsun har vanskeligst for, er A-4-mennesket. Pauline, som bestyrer krambua i Polden, er «Flink, knivskarp og redelig indtil tøv og tull», alltid med hvit strimmel om halsen og nett over håret. Flatbrystet.
Men verket er slett ikke uten alvor. Gjennom løyene vever Hamsun en rød alvorstråd som bærer to vektige budskap med seg. Det ene er en systemkritikk av det frambrytende moderne

industrisamfunn omkring forrige hundreårsskifte. Til det bruker han hovedpersonen August, som også er en karikatur, ikke av seg selv eller andre, men på selve tiden. Forfatteren overlater ingen tolkning til leseren her: «Han satt der i sin stol syk og løgnaktig og var et uttrykk for selve tiden og utviklingen». Verden er en arena for bank og børs og finansakrobatikk ? en verden for akrobater som August. «Han hadde det kald å skape utvikling og fremskridt selv ved å tilintetgjøre tingenes orden. Han var abnormt løgnaktig som selve tiden».

Oppbrudd mot lykke. Det andre budskapet er et alvorsord til den mennesketype dette handels- og industrisamfunnet framelsker. Det vekker til live landsstrykeren i oss. Det er stakkaren som får «sine røtter rykket opp fra hjemmets rot og var alle steder fra, ingen steder fra», han som rastløs sleper sine røtter med seg og som taper evnen til å være hjemme. Augusts kamerat Edevart og hans ulykkelige kjærlighet Lovise Magrete går i oppløsning som mennesker fordi de evig utilfreds søker etter noe annet. August selv går bare fysisk til grunne, vel fordi Hamsun ser at han er landstrykeren «fuldt og helt, og ikke stykkevis og delt», for å sitere Brand.

Det er umulig å lese Landsstrykere uten å se likheten med vår egen tid. I dag har August rykket inn i Wall Street og på Oslo Børs, og vi, vi er blitt landsstrykere med rutenett over hele kloden.