Barnevern og "demokratiets svarte hull"

For å oppnå gode resultater i barnevernsarbeid, argumenteres det i boken "Sammen med familien. Arbeid i partnerskap med barn og familier" (Sandbæk, M. and G. Tveiten, 1996) for at nye prinsipper som empowerment, brukermedvirkning og tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid, samt en helhetlig tilnærmingsmåte for å hjelpe barnefamiliene, bør tas i bruk. "Norsk barnevernsarbeid og barnevernslitteratur er med rette blitt kritiser for å gi barna en forsvinnende liten plass i arbeidet. Gang på gang er det påvist at barnevernsarbeidere sjelden snakker med barna, ikke kjenner dem og ikke lar dem bli hørt"
Barnevernet har utviklet en praksis preget av problemorientert tilnærmingsmåte, hvor patologi og dysfunksjoner hos individet eller familien blir satt i fokus. Barnevernsarbeideren har sitt mandat fra lovverket, og via barnevernsloven er barnevernet pålagt å samarbeide med foreldrene. Likevel er barnevernets arbeid sterkt preget av eksperter, og familien blir i liten grad hørt ved iverksetting av tiltak. Utfordringen her er å finne gode arbeidsmetoder som bygger på prinsipper for helsefremmende arbeid med fokusering på bruker og empowerment.

Framveksten av nye profesjoner har skjedd på bakgrunn av en optimistisk tro på vitenskap og formell kunnskap. Dette har gitt de profesjonelle potensielt stor makt når de settes til å behandle kontroversielle, normative spørsmål, og det skapes inntrykk av at disse lar seg besvare ved hjelp av vitenskapelige kunnskaper og teoretisk innsikt. På grunnlag av lover, rundskriv, retningslinjer og lignende, som ofte er tvetydige og uspesifiserte, fattes vedtak som får konsekvenser for mennesker, uten demokratisk kontroll. Derav betegnelsen "demokratiets svarte hull".

"Fagfolks meninger tillegges vekt og autoritet fordi andre forutsetter at deres meninger framsettes ut fra relevant fagkunnskap" (Sandbæk and Tveiten 1996 s. 164). Den profesjonelle får en ekspertrolle; klienten blir objektet som skal utforskes eller diagnostiseres, og maktforholdet blir enda mer ulikt når hjelpere antyder at de har spesialkunnskap som gir dem autoritet til å definere klientens problemer. Den viktigste faktoren som påvirker selvrespekten er individets forestilling om graden av kontroll. Dette har ført til en økende polarisering som krever politisk forståelse for behovet av en endring, men den toppstyrte profesjonalismen hevder at problemet er mer av det samme - eller er løsningen et nytt paradigme? "...utvikling og problemløsning må være forankret i individet selv og drives av den energien som kan mobiliseres og stimuleres i individet" (Sandbæk and Tveiten 1996 s.131).

Valg av arbeidsmetode har sammenheng med hva slags menneskesyn og teoriforankring barnevernsarbeideren selv har. "Ved nærmere ettertanke er vi jo alle – om vi ser bort fra vilkårligheter som fødsel, arvestoff, klasse og status eller ganske enkelt tilfeldige omstendigheter – bare et lite skritt unna de "andre" familiene, de vi beskriver som hjelpetrengende eller "utsatte". Når alt kommer til alt, er det ikke "oss" og "dem". Det er vi. Oss alle. Sammen" (Sandbæk and Tveiten 1996 s. 100). Er det et spørsmål om samfunnets vilje til solidaritet?