Barnevern og praksis

Det er høyst beklagelig at Helene Spangelo-Svalheim (1. februar) og Harald M. Nilsen og Birgitta Charlott Lundqvist (12. februar), etter å ha startet en viktig debatt rundt barnevernets teorigrunnlag og praksis, har gitt barnevernets forsvarere anledning til å bre seg i denne avisens debattspalte.
Alle som kjenner "systemet" vet at barnevernets henvisning til legitimitet ikke er stort mer enn skuebrød. Dette er en etat som dessverre altfor ofte tar gale avgjørelser om barns og familiens skjebner. Det er av den grunn viktig at forsikringer om barnevernets fortreffelighet ikke står uimotsagt.

Jeg tror at de nedenstående punktene også vil også kunne leses som en selvstendig kritikk av barnevernet:
1. Kjell G. Johansen (16. februar) beskylder Nilsen og Lundqvist for å bygge opp under den feilaktige forestilling at barnevernet "tar" barn. Johansen informerer oss om at barnevernet ikke har i sin makt å "ta" barna uten en avgjørelse av Fylkesnemnda.
Dette er en avsporing av Nilsen og Lundqvists kritikk av barnevernet, men for ordens skyld bør det nevnes at barnevernet i svært mange tilfeller faktisk tar barn fra foreldre med brutal makt, som følge av et såkalt akuttvedtak.
Loven om Barnevernstjenester legger opp til at et akuttvedtak skal være et unntak. En landsdekkende undersøkelse fra 2002, foretatt av Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet (BVUV) og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), viste imidlertid at nesten to tredeler av plasseringer av barn utenfor hjemmet skjedde etter slike akuttvedtak. Den samme undersøkelsen viste også at bare en av fem plasseringer skjedde etter at det var blitt fattet vedtak i Fylkesnemnda.
Det er derfor direkte feil å hevde at barnevernet ikke har fullmakter til å ta barn på kort varsel uten å varsle foreldre.

2. I de tilfellene barnevernet fremmer forslag om omsorgsovertakelse for Fylkesnemnda, gis det medhold i nesten 90 prosent av tilfellene. I Fylkesnemndene blir barnevernets udokumenterte påstander brukt som "bevis" mot foreldrene.
Ikke sjelden bygger barnevernets "vitneutsagn" på annen- eller tredjehåndsopplysninger, og til og med anonyme kilder - mens foreldre som skal tilbakevise disse beskyldningene får bevisbyrden mot seg. Selv i de enkleste straffesaker, som et biltyveri eller en promillesak, er rettssikkerhetsgarantiene atskillig bedre.

3. For å foreta en sakkyndig utredning benyttes det ofte sakkyndige med tilknytning til barnevernet.
Dette kan være sakkyndige som mer eller mindre er økonomisk avhengig av barnevernet, ofte tidligere ansatte eller med nær tilknytning til barnevernet. De sakkyndiges bindinger til barnevernet er et alvorlig rettssikkerhetsproblem, som barnevernets forsvarere dessverre altfor lettvint avfeier.
En barnesakkyndig kommisjon etter mønster av den rettsmedisinske kommisjon, hvis den blir opprettet for å gjennomgå alle sakkyndige rapporter, vil derfor ikke løse dette habilitetsproblemet.
En barnesakkyndig kommisjon vil heller ikke bøte på mangelen på rettssikkerhet, så lenge bevisbyrden for å avvise beskyldninger om omsorgssvikt hviler på foreldre.

4. En kritikk av barnevernets teorigrunnlag er absolutt på sin plass. Saker hvor IQ hos en forelder eller barnets fedme er blitt brukt som grunner for å frata foreldrene omsorg for sine barn, er i så måte meget avslørende eksempler på barnevernets inkompetanse, da både IQ og fedme viser en høy grad av arvelighet.
For å kartlegge graden av arvelighet må forskere ty til familiestudier, adopsjonsstudier og tvillingstudier. Dette er, med andre ord, metodiske studier hvis resultater barnevernet bør ta innover seg, i stedet for å tviholde på sine enkle modeller hvor foreldrenes påvirkning bestemmer barns atferd og personlighet i mye større grad enn det er hold for i vitenskapen.
Det er trist å lese at Olav Sannes Vika (20. februar) oppfatter Nilsen og Lundqvists henvisning til slike arvelighetssstudier som et uttrykk for en naiv genetisk determinisme som ingen i dag står inne for. Våre gener setter klare grenser for vår fysiske og psykiske utvikling, uansett miljøpåvirkning. En kjennskap til arveligheten til trekk som for eksempel intelligens og fedme bør også sette grenser for barnevernets intervensjoner.

Tilstandene innen barnevernet er med god grunn blitt betegnet som en systemfeil.
De fleste barnevernsarbeiderne er utdannet som barnevernspedagoger eller sosionomer med kun en treårig utdannelse bak seg.
Deres utdanning gir dem et altfor begrenset synsfelt for at de skal kunne vurdere de juridiske og faglige problemene som jeg har forsøkt å skissere ovenfor. Det er dermed på sin plass å spørre om den makten barnevernsarbeidere forvalter faktisk står i forhold til deres kompetanse.

Publisert torsdag 14. januar 2010 kl. 18:22.
Sist oppdatert torsdag 14. januar 2010 kl. 18:22.