Barnevernet og den brutale virkeligheten

Nylig hentet barnevernet i Vindafjord kommune med politiets assistanse to unger fra sine foreldre på en særdeles brutal måte.
Hendelsen fikk oppmerksomhet i mediene fordi hentingen ble filmet av barnas slektninger.
Filmsnutten, som viser skrikende barn som på et hjerteskjærende vis blir revet fra sine foreldre, ble av barnas familie lagt ut på internett til irritasjon for barnevernet i kommunen.
Reaksjonene som etterfulgte offentliggjøring av filmen er en studie verdt. Barnevernet, og psykologer knyttet til barnevernet, var raskt ute med å fordømme publiseringen av filmen, som viste barnevernets bruk av tvang; de mente at dette utvilsomt ville skade barna. Men en brutal tvangsfjerning fra sine nære og kjære vil ikke være en belastning for barna, skal man tro.

Den brutale virkeligheten i barnevernets arbeid ønsker ikke barnevernet at folk skal se, lese om eller skrive om.
Aller helst vil barnevernet ikke ha noen kritikk av sine metoder i media.
Etter at Telemark Arbeiderblad for et par måneder siden skrev om en sak der barnevernet skulle fjerne en overvektig jente fra sin mor, fikk avisens redaksjon et brev fra en opprørt talsmann for barnevernsarbeidernes fagforening, FOR.
Avisen fikk kritikk av FOR for å ha skrevet om saken - en kritikk som avisens redaksjon avviste i sin lederspalte.

Når Olav Sannes Vika, som representant for FOR, snakker om et "åpnere barnevern" (TB, 6. mars) i sitt tilsvar til mitt tidligere innlegg, bør både lesere og media merke seg at FOR ikke verdsetter en åpen debatt som er i sine kontingentbetalende medlemmers disfavør. Ikke minst håper jeg at Tønsbergs Blad, som i ytringsfrihetens forsvar var villig til å gå den lange veien til Strasbourg, vil følge opp min oppfordring om å gå barnevernets påstander nøye etter i sømmene.

Men Olav Sannes Vika vil ikke diskutere enkeltsakene.
Han ramser i stedet opp statistikk over barnevernstiltak.
La oss da se nærmere på statistikken fra SSB. Som all statistikk er også denne åpen for tolkning, og ikke nødvendigvis i barnevernets favør.
I mitt tidligere innlegg kritiserte jeg barnevernets bruk av ekstreme tilfeller for å rettferdiggjøre sine metoder.
Statistikken fra SSB gir et mer nyansert bilde av barnevernets arbeid, enn det vi får fra Sannes Vika.
Tabell 9 for Barnevern i 2005 viser hva barnevernets tiltak for de 10.000 nye barna besto av: Hele 2.552 tiltak besto av økonomisk stønad, mens 1.281 tiltak var barnehageplasser.
Altså, vi snakker her om en etat som kan skryte på seg barnehageplass som et "tiltak", fordi det mangler barnehageplasser til alle barn.
Hvis myndighetene en dag når sitt mål om full barnehagedekning, vil dette ikke lenger være en fjær i hatten for barnevernet.
Andre tiltak besto av støttekontakt, skolefritidsordning, fritidsaktiviteter osv. I de aller fleste tilfellene trenger man altså ingen spesialkompetanse for å sette i gang tiltak. Ofte er barnevernet et unødvendig byråkratisk mellomledd, for eksempel når "tiltaket" tar form av medisinsk undersøkelse og behandling, eller poliklinisk behandling.

Det er på dette tidspunktet nødvendig å kommentere den påståtte frivilligheten i forbindelse med barnevernets tiltak.
En undersøkelse fra barnevernet etter § 4-3 av Lov om barnevernstjeneste er ikke frivillig. I barnevernets fagspråk omtales en underkastelse for barnevernets igangsettelse av tiltak som "samarbeid".
Ikke-samarbeidende foreldre blir ofte straffet med tvangsfjerning av barnet, som angivelig er til barnets beste. I fylkesnemnda får barnevernet nesten alltid medhold.

Så til de andre eksemplene av lidende barn som Sannes Vika mener vi bør bekymre oss for.
En kategori er barn av foreldre med et psykisk helseproblem. Ifølge Egil W. Martinsen - lege, spesialist i psykiatri og forfatter av boken "Kropp og sinn: Fysisk aktivitet og psykisk helse" - får halvparten av alle mennesker en psykisk lidelse i løpet av livet, og en av tre har til enhver tid behandlingstrengende psykiske plager.
Foreldre som har en psykisk lidelse er dermed ikke nødvendigvis dårlige foreldre. Mens samfunnet beveger seg i retning av en større åpenhet om psykiske plager, velger barnevernet en vinkling som stigmatiserer foreldre.

En annen påstand fra Sannes Vika er at "200.000 barn vokser opp med foreldre med et høyt alkoholforbruk". Dette tallet er blitt grundig dissekert av Jan Arild Snoen i en artikkel i Aftenposten (27. november 2006).
Snoen viser også til forskere som opererer med tall som er betydelig lavere enn dette.
Nå er poenget selvsagt ikke at barn som lever i vanskelige kår må overses. Tvert imot, jeg mener at barn må sikres den beste oppveksten som det er mulig å gi dem. Jeg er derimot ikke overbevist at barnevernet har kompetanse eller vilje til å hjelpe disse barna eller deres familier. Deres bruk av tvang og trusler overfor foreldre er umenneskelige, deres teorier er basert på en høyst tvilsom forståelse av barns behov, og deres forsøk på krisemaksimere om barns levekår i dette landet forekommer meg som uredelige og opportunistiske.

Publisert torsdag 14. januar 2010 kl. 18:27.
Sist oppdatert torsdag 14. januar 2010 kl. 18:27.