Barnevernet og kritikerne

Et par velformulerte kritiske innlegg i Tønsbergs Blad om barnevernet ser ut til å ha utløst et skred av artikler til forsvar for barnevernets arbeid. Den første artikkel fra barnevernets representanter var fra Frederikke Margrethe Møller (9. februar), og den siste er fra Olav Sannes Vika (20. februar). Denne noe panikkaktige reaksjonen kommer vel å merke fra barnevernets innerste kretser, som avviser enhver kritikk av barnevernets arbeid som grunnløs.
Som en som er blitt klok av skade etter egen erfaring med barnevernets metoder, kjenner jeg godt igjen kritikeernes beskrivelse av barnevernets arbeid. Jeg kan bekrefte at barnevernet alltid legger skylden på foreldrene for alt som går galt med barnet, selv i de tilfelllene der det er foreldrene selv som ber om hjelp fra barnevernet. Barnevernsarbeidere har uten tvil et alvorlig holdningsproblem, som muligens bunner i at de jobber ut fra en teoretisk tilnærming som er fullstendig feil – som kritikerne påpeker.

Jeg reagerer på de bortforklaringene som barnevernets representanter legger fram til eget forsvar. De trekker frem de mest ekstreme tilfellene,der det er vanskelig å være uenig i at barna må beskyttes. Frederikke Margrethe Møller nevner seksuelt misbrukte barn, mens Olav Sannes Vika snakker om barn utsatt for vold og alvorlig mishandling. Dette er en del av barnevernets myteskapning. Vi skal dermed bli ledet til å tro at barnevernet kun beskytter barn fra grov omsorgssvikt og mishandling. I virkeligheten er grensene for hva som barnevernet kan definere som omsorgssvikt ganske tøyelige, og barnevernet kan opptre som om ganske alminnelige problemer kan defineres som omsorgssvikt.
Dette var også konklusjonen til forskerne Mona Sandbæk og Jona Hafdis Einarsson ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), som hadde gått gjennom saker behandlet av Barnvernet i Oslo i 1996. Disse forskerne mente, at til tross for at de fleste barnevernssaker handler om familier med vanlige hverdagsproblemer, opptrådte mange barnevernsarbeidere som om sakene skulle omhandle graverende omsorgssvikt. Dette førte til unødig kontroll og umyndiggjøring av familier. Det er neppe blitt bedre i dag, særlig når barnevernets representanter er så lite lydhør overfor sine kritikere.

En bør også ha i mente at barnevernsarbeidere har økonomiske interesser av å skape myter om barn som utsettes for omsorgssvikt. Deres fagforening FO har klare motiver. Det er i medlemmenes interesse å styrke arbeidsplasser. FO er en stor pådriver for å bygge ut barnevernet. Ikke fordi de er barnas taleør. Det er derfor på tide at media sluttet å behandle barnevernet med silkehansker. Det er medias plikt å gå barnevernets påstander og myteskapning nøye etter i sømmene. Hvis media tar for gitt at en statlig etat alltid har gode kunnskaper om hva de jobber med, ja da jeg lurer jeg sannelig på om vi lever i et demokrati!

Publisert torsdag 14. januar 2010 kl. 18:14.