Det «glemte» krigstidsmuseet på Teie

Noen subjektive tanker etter omvisning i krigstidsmuseet i bygningen etter Teie ubåtstasjon ved Kanalen i Tønsberg:
Det første som møter en besøkende er at museet egentlig er en imponerende utstilling, som i hovedsak er en samling av gjenstander og beskrivelser som forteller om vestfoldingens skjebne under siste verdenskrig. Man registrerer at utstillingen er åpen for publikum to ganger i uken, og bare i sommerhalvåret, og at det ikke kreves inngangsbillett. Av besøkskontrollen kan man allikevel registrere at det på de fleste åpningsdagene var det ingen til bare et fåtall besøkende. En søndag ettermiddag sto jeg i døren til utstillingen og betraktet dusinvis av lystbåter og turgåere passere like ved, konstaterte null besøkende ved stengetid, og kunne ikke unngå å stille meg selv følgende provoserende spørsmål:
Er det så liten interesse for å lære litt om hva våre besteforeldre måtte gjennomgå og hva de utrettet under siste verdenskrig (1939-46)?
Jeg har ikke noe entydig svar, men etter stengetiden var det ikke til å unngå å sende en tanke til veteranene i Vestfold, som hadde arbeidet hundrevis av timer gratis for å bygge opp utstillingen, og ikke minst alle Vestfold-hjemmene som hadde bidratt med minner fra krigen.
Hva inneholder utstillingen som ikke synes å vekke publikums interesse?
Utstilte gjenstander fyller to etasjer av den gamle bygningen, som er nabo til kystsenteret ved Kanalen. Gjenstandene er våpen, både tyske og norske (NB: gjort ubrukelige), plakater fra krigens tid, sivilforsvarsutstyr, en mengde billedstoff og skriftlige forklaringer vedrørende gjenstandene. Det gis opplysninger om norske sivile og militæres tap i forsvarskampen, krigsseilernes rolle, flyktningruten fra Vestfold over sjøen til Koster, nazistens fremferd, den sensurerte presse og arrestasjoner av gode nordmenn, hvorav flere døde i tysk fangenskap. Handelsflåtens totale krigstap var 3734, hvorav Vestfold har sin forholdsmessige andel.
En av målsettingen med utstillingen er at elever fra ungdomsskolene og de videregående skoler kan ta ansvar for egen læring og utarbeide prosjektoppgaver etter besøk i utstillingen.

Oberstløytnant Sven Soelberg, Nøtterøy, kan kontaktes av skoler eller grupper som vil besøke utstillingen i løpet av skoleåret. En av grunnene til fraværet av besøkende skoleungdom oppgis å være manglende midler til transport. Jeg har forståelse for at foran beskrevne episoder fra krigen og okkupasjonstiden ikke er attraktiv søndagsunderholdning, men her bør det understrekes, at utstillingen belyser vel så meget ærerike aktiviteter, der vestfoldinger spilte en aktiv rolle. Et annet spørsmål som melder seg etter besøket er følgende:
Hvordan var vår holdning overfor den tidligere okkupasjonsmakten de første årene etter krigen?
Det jeg opplevde personlig i etterkrigsårene gir ett svar: Under min tjeneste ved generalkonsulatet i Hamburg fra 1948-50 opplevde jeg synlig nød på gatene i Tyskland utbombede byer og stor norsk giverglede for å avhjelpe nød på det europeiske kontinent.
En norsk utenriksstasjon i Tyskland rapporterte hjem, at de norskfødte/tyskgifte kvinnene og deres barn ville kunne omkomme av matmangel hvis de ikke fikk norsk hjelp fort. De norske myndighetene ordnet med hjemtransport til Norge, og kvinnenes familie i Norge betalte kostnaden.
Det gikk ukentlig busstransport fra Hamburg til Oslo fram til 1950. For å gi husly til kvinnene og deres barn, leide vi et nedlagt sjømannshjem. Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner formidlet sendt 500 tonn matvarer, til dels som matpakker som privatpersoner kjøpte hos sin kjøpmann, og delt ut av Røde Kors i Hamburg.
Pakkene besto stort sett av kippers, leverpostei, fiskemel, hvalkarbonade og torskerogn. 40.000 barn i Tyskland fikk i lengre perioder sin daglige skje med norsk medisintran. Denne virksomheten gikk under navnet Norwegische Europahilfe inntil den ble avviklet i 1950.