Fallos for fall

Signalbygg? Et rådhus i Tønsberg 32 meter høyere enn byplanens maksgrense vil få konsekvenser for bildet av middelalderbyen Tønsberg. Fortidsminneforeningen ønsker ikke et "signalbygg" – rådhus eller annet – som forkludrer byens historiske byprofil. Slottsfjellets dominans i by- og landskapsbildet må derfor bevares. "Signalbygget" fornekter den historiske arven byen er kjent for.
Viljen til å fremheve egen storhet og fremtidsvisjon gjennom "signalbygg" har Tønsbergs politikere felles med politikere verden rundt. "Signalbygg" brukes gjerne for å få aksept for malplasserte kolosser. Ønsker vi et stort minnesmerke over det sittende bystyret eller en videreføring av historiefortellingen om opphavet til vår statsdannelse? I dette tilfellet kaster den lokalpolitiske ekshibisjonismen skygge over et sentralt nasjonalt monument – Slottsfjellet.

Hvem har ansvar?p> "Signalbygget" forutsetter at byplanens maksimale høydegrense heves med 32 meter. Bystyret er planmyndighet med rett til å endre egne planer, men Tønsbergs middelalderprofil er et nasjonalt anliggende. Lokalpolitikerne eier ikke fortellingen om Slottsfjellet. Slottsfjellet og Tønsbergs byprofil tilhører landets felles kulturarv i likhet med stavkirkene, Bryggen i Bergen, Håkonshallen og Akershus festning. Slottsfjellet synliggjør en historie som angår alle som bor i Norge. Slottsfjellet tilhører den store, felles nasjonale fortellingen.
Lokalsaker som bare angår lokalsamfunnet kan lokalpolitikerne avgjøre alene. Høyhuset i Tønsberg vil skade nasjonale verdier. Tidligere økokrimsjef, nåværende PST-sjef og påtroppende riksantikvar Jørn Holme, uttalte nylig: "Nasjonale verdier er et lovuttrykk". (Vestfoldnytt 2009/3). Lokalpolitikerne bør forstå at "signalbygget" utfordrer myndighetene som Stortinget har vedtatt skal ivareta disse nasjonale verdiene.

Like viktig som bystyrets rett til å fatte planvedtak er maktfordelingsprinsippet, som sikrer berørte myndigheter anledning til å bringe ensidige kommunale vedtak inn for departementet. Fylkeskommunen har førstelinjeansvaret for kulturminnevernet i Norge og derfor innstilte fylkeskommunens administrasjon på å bringe høyhusplanen inn for Miljøverndepartementet om ikke lokalpolitikerne trekker eller nedjusterer planen.
I denne saken foretrakk et flertall i fylkeskommunens politiske utvalg å lytte til egne lokallag til tross for at politikerne har akseptert ansvarsdelegasjonen av 1989. Flertallet stemte nei til forhandlinger og nei til å bringe saken inn for departementet ved fortsatt uenighet. Dermed spilte de ballen over til Riksantikvaren. Riksantikvaren skal spille rollen som ansvarlig myndighet når fylkeskommunen ikke gjør jobben sin.
Fylkeskommunen er et forvaltningsnivå. Systemet forutsetter at forvaltningsnivåene tar ansvar selv om det føles ubehagelig. Noen fylkespolitikere har ikke ryggrad til å gå mot lokale partifeller. Derfor har systemet en sikkerhetsventil: Riksantikvaren kan overta når ryggraden svikter hos fylkespolitikerne. Disse anbefales derfor å stive opp ryggraden og bruke forvaltningskart og kompass. Repeter gjerne ansvarsdelegasjonen.

Demokratisk system: Lokalpolitikere bør ikke bli overrasket over at nasjonale myndigheter forsvarer nasjonale interesser gjennom lovverket når kommunen selv bryter egne lover og utfordrer nasjonale interesser. Kommunene har Plan- og bygningsloven til låns fra Stortinget men har ikke fritt spillerom til å sette viktige interesser ut av spill. Et demokratisk valgt storting har vedtatt forvaltningssystemet og satt Miljøverndepartementet til å være overordnet planmyndighet.
Konstituert riksantikvar Sjur Helseths klare tale forsvarer de nasjonale interessene. Jørn Holme tiltrer som riksantikvar 22. oktober. Det er grunn til å tro at Riksantikvaren vil sette kulturminnevernet tydelig på dagsordenen fremover. Da kan lokalpolitikerne få hjelp til å se at de ikke er alene om å forvalte nasjonens felles historie.
Lokalpolitikeres reaksjon minner om skulpturen "Sinnataggen" av Gustav Vigeland. En visjonsavrusning kan derfor være på sin plass. Tønsbergs Blads nettdebatt tyder på at den lokalpolitiske ekshibisjonismen ikke slår godt an.