Gi barnevernsbarna oppreisning

En god barndom varer hele livet. Vonde opplevelser vil også kunne følge deg hele livet. Dessverre vet vi i dag at det lever mange som opplevde overgrep også mens de var under offentlig omsorg. Vi kan ikke gi dem en god barndom tilbake, men vi kan gi dem det eneste vi kan: En oppreisning og en synlig unnskyldning.

Det er flere år siden spørsmålet om oppreisning til barn som har lidd overlast under barnevernets omsorg kom opp. I en rekke byer førte dette til at det ble gjennomført granskinger og satt i gang prosjekter som ga barnevernsbarna en unnskyldning fra samfunnet og en økonomisk oppreisning.

Andre steder støtte barnevernsbarna på massiv motstand. Det var bl.a. tilfelle med Tønsberg kommune, hvor det ikke var mulig å få gjennomslag for et syn om at alt ikke kan ha vært like rosenrødt på institusjoner som for eksempel Tønsberg barnehjem. Dette førte til et omstendelig arbeid for at barnevernsbarna skulle tas alvorlig. Dette har endt i et forslag fra Kommunenes Sentralforbund i Vestfold. I følge Kai Stene, som er leder av det nasjonale ressurssenteret Prosjekt Oppreisning, ivaretar KS-forslaget både hensynet til en likebehandling og en individuell vurdering (ikke økonomisk, men menneskelig). Derfor er det så trist når Høyre, Frp og Kristelig Folkeparti i Tønsberg har sagt nei til KS-forslaget.

Alle har rett til sin egen historie. Selvfølgelig er det barn som har gode opplevelser fra barnehjem og offentlig omsorg. Men de som forteller en annen historie har også krav på å bli trodd. Det er ikke slik at den ene historien motbeviser den andre. Ofte er det faktisk slik at folk som tidligere har sagt at de har hatt det bra på barnehjem, endrer historien seinere. Det er ikke fordi de øyner muligheten til å få en urettmessig erstatning, men fordi de tør å stå fram når de stoler på at de vil bli trodd. De tenker på samme måte som mange voldtektsofre gjør: Hvorfor skal jeg straffes en gang til med å rippe opp i en vond historie, når kommunen eller politikerne egentlig ikke tror meg? Skal jeg orke å ta belastningen ved å stå fram for å bli mistenkeliggjort?

Rådmannens saksutredning er noe av det mest kyniske jeg har lest. Rådmannen viser til at det bare er reist en sak om billighetserstatning i Tønsberg, til tross for at pressen har omtalt barnehjemssaker i flere år. Rådmannen konkluderer derfor med at det ikke har skjedd andre overgrep i Tønsberg. På den annen side er han redd for å sette i gang et oppreisningsprosjekt, fordi det kan komme til å koste mange millioner. Rettferdigheten bør være viktigere enn økonomien.
Etter min mening må vi etablere en oppreisningsordning som gjør at barnevernsbarna ikke må gå gjennom en spissrotgang for å bevise hvilke overgrep de har vært utsatt for. Det er vanskelig å bevise overgrepene fordi de er subjektive, men også fordi det offentlige har gjort det vanskeligere ved at f.eks. er store mangler når det gjelder arkiver.

Jeg har tidligere prøvd å finne arkivene til Tønsberg barnehjem. Ifølge Tønsberg kommune er de ikke tatt vare på. Det svekker barnehjemsbarnas mulighet til å bevise at de har vært utsatt for overgrep. Men vi vet at barnehjemmet i deler av 50-tallet ikke var godkjent. I et notat i Riksarkivet datert 18.12. 1957 framgår det at bestyrerinnen ved barnehjemmet ikke ønsket videre utdanning, samt at det manglet leker ved barnehjemmet. Det bemerkes i notat av 27. oktober 1958 at barnehjemmet ikke burde godkjennes på grunn av at barnehjemmet var i dårlig stand. Det vises til at det var nær dobbelt så mange som bodde på barnehjemmet som det var beregnet for. Det vises videre til at bestyrerinnen ikke var utdannet. Det ble også påpekt at det ikke var noe tilsyn ved barnehjemmet. Det framgår av «Oversikt over barnehjemmene etter inspeksjoner i april og september 1958», datert 1. januar 1958, at Tønsberg barnehjem ikke var godkjent.
KS foreslår en oppreisning som omfatter en uforbeholden unnskyldning og at man erkjenner at man tror på historiene om omsorgssvikt og overgrep. I tillegg foreslår KS en standardisert erstatning, med et maksimalbeløp som tilsvarer det som er brukt av Oslo kommune, som har hatt en omfattende opprydding på området. Erfaringen er at statens billighetserstatning eller individuelt tilmålt erstatning både fører til lavere kronebeløp og en mye høyere terskel for å få oppreisning.
Da Utvalg for barn og unge i Tønsberg diskuterte saken, ønsket de ikke å gi noen innstilling til bystyret. I Utvalg for Plan og finans lot finanspolitikerne pengene telle og sa nei til KS-forslaget. Forhåpentligvis vil bystyret legge vekt på rettferdigheten overfor enkeltpersonene som har lidd overlast, slik at vi kan fatte et enstemmig vedtak, slik bystyret i Horten gjorde i denne saken.

Tønsberg-rådmannens saksutredning er noen av det mest kyniske jeg har lest, skriver Lars Egeland i dagens innspill – med adresse til den aktuelle barnevernsdebatten.