Kjære Smiths Venner

At verdslige krefter har innledet et korstog mot kristen-folket. Jeg forstår godt at en sånn engstelse kan skape uro og dårlig nattesøvn hos dere, Smiths Venner og hos andre kristne grupper. Jeg har lyst til å prøve å berolige dere sånn at dere kan sove bedre om natta. Ikke vær angst for akkurat det.
I hvert fall kan jeg berolige dere hvis det er sånn at denne engstelsen for et antikristent korstog kommer av en uttalt motstand, fra ganske store grupper (91 prosent av de spurte), mot at dere skal få kjøpe og overta Østre Bolærne og/eller andre kystperler.

Som en av disse motstanderne mot dette salget, og som human-etiker, har jeg behov for å si at slik er det ikke. Ikke ligg søvnløs om natta og bekymre dere for akkurat det. Det er nok bekymringer å ha om verdens, våre barnebarns og vår alles framtid som det er. Glem den bekymringen. Sånn er det ikke. Hvis vi, motstanderne av salg av Østre Bolærne til Smiths Venner, driver noe som helst slags korstog er det ikke mot noen religion, verken den kristne eller muslimske eller mot noen andre trosretninger, men mot private personer, grupper eller svære firmaer med mye penger. Vi, i hvert fall jeg, hadde vært like uenig om Østre Bolærne hadde blitt solgt til for eksempel Kjell Inge Røkke, til sjefen for en matvarekjede, til Orkla eller, for så vidt, til Norges Fotballforbund eller til LO. Vi, i hvert fall jeg, er helt likegyldig med hva dere tror på. Men ikke likegyldig med Østre Bolærne eller andre deler av Havets kanter. Jeg kan ikke bevise denne likegyldigheten. Jeg håper dere tror meg på mitt ord. (Jeg står, så vidt jeg vet, ikke i noe strafferegister).
Egentlig kjemper ikke vi (i hvert fall ikke jeg) mot noen, men for noe. Og det har vi gjort lenge. Alt i begynnelsen av 1930-årene oppdaget noen bra og friluftselskende borgere av landet at det begynte å bli en fare for at kysten skulle bli privatisert. Bebygget med "hytter" og begrenset for oss ikke-eiere med skilt med privat og flaggstenger og fluktstoler på alle holmer sånn at folk som ikke eide noe eller ikke ville eie noe av vår felles kyst, ikke skulle finne et sted å søke inn til fra Havet. Eller for dem som kom fra landsiden ikke skulle finne et sted hvor de kunne finne ned til Havets kant.

Denne var spesielt synlig og spesielt overhengende, her på vår del av kysten. Ved Oslofjorden og på Sørlandskysten.
"Oslofjordens Friluftsråd" ble stiftet på et møte i Universitetets aula i 1933. Oslofjordens Friluftsråd har aldri eid noen ting. Rådet gikk inn for at fjordens forskjellige kommuner skulle eie det som var igjen. Når det dukket opp en del av kysten som var til salgs på det private marked, gikk Oslofjordens Friluftsråd løs på forskjellige, ofte uinteresserte, kommunestyrer og overtalte dem til å kjøpe og gjøre den vesle delen av kysten om til et nytt grønt friluftsområde til fri avbenyttelse for oss alle.

Til båtfolk og strandfiskere og badende barn. Fattige og rike.
Senere, i 1960-årene, fikk vi Strandloven og hundremetersbegrensningen, og alt virket lovende og vi trodde at nå var det reddet, det som var igjen mellom hyttene og flaggstengene.
Med årene så vi jo at Strandloven har hull og dispensasjonsmuligheter, og at mye penger kunne oppnå mye skjult privatisering. Vi ble mistenksomme, men beholdt en del av vår glede over det som var oppnådd.

Derfor kom det som et sjokk på oss at Samfunnet, ved Forsvarsdepartementet, kunne slippe en stor, vakker øy i denne privatbelastede del av skjærgården ut på det private marked. Og forsømme denne fantastiske mulighet som oppsto da Forsvaret ikke lenger hadde bruk for Bolærne. Og bryte med alt vi trodde vi var blitt enige om. Og gå tilbake til tiden før 1930. I hvert fall til tiden før 1964 da Strandloven ble vedtatt.
Min naive mening er, naturligvis, at Forsvaret lånte Bolærne og alt det andre av forsvarsmessige grunner. Når Forsvaret ikke lenger har bruk for det, burde de rydde opp etter seg (gjerne rive ned og fjerne all den bebyggelsen de har satt opp og som bare skaper vanskeligheter) og si "tusen takk for lånet" og gi alt sammen tilbake til dem det tilhører, nemlig oss alle. Som vil bruke det med glede og kjærlighet og ikke ha andre rettigheter enn det. Dele det med hverandre. Uten kommersielle interesser eller skjulte baktanker.

Som sagt: Det var et sjokk da det nesten skjedde det som skjedde. Men: Dette sjokket hadde ikke blitt mindre om Østre Bolærne hadde blitt solgt til en annen kapitalist, eller til Orkla Gruber eller Christiania Spigerverk, Olympiatoppen, Bladet Kapital eller til LO.
Uansett hvem som hadde "eid" for eksempel Østre Bolærne tviler jeg på at i hvert fall jeg og min kone hadde følt oss vel eller velkomne hvis vi hadde gått i land en dag og visst at vi kunne truffet på eierens private selskap med grill og rødvin eller en andakt i det fri eller 22 svette fotballspillere under intens trening. Vi hadde nok holdt oss unna Østre Bolærne, uansett hvor mye "rett" vi hadde hatt til å være der.

Men som sagt igjen: Jeg er uinteressert i din, Smiths Venners tro, eller religiøse meninger. (Også uinteressert i dine kommersielle interesser, naturligvis). Sånn at hvis du er engstelig, på grunn av motviljen mot at du skal få kjøpe Østre Bolærne eller andre strandrettigheter, for at dette handler om en "kristen-hets" kan du ta det helt med ro. Sånn er det ikke. Vi er ikke interessert i hva du tror på. Vi er interessert i Havets kanter. Det får du godta mitt ord på.

"Vi, i hvert fall jeg, hadde vært like uenig om Østre Bolærne hadde blitt solgt til for eksempel Kjell Inge Røkke, til sjefen for en matvarekjede, til Orkla eller, for så vidt, til Norges Fotballforbund eller til LO"

Publisert torsdag 14. januar 2010 kl. 02:32.