Kronikk: Krisepakke for kulturminner 2009

I januar 2009 bevilget Stortinget en krisepakke på 233 millioner kroner til bruk på kulturminneområdet. 76 av disse millionene skulle komme fredete bygninger i privat eie til gode, i tillegg til de ordinære midlene. Resten av krisepakken skulle fordeles på andre viktige poster. Kjempeløft ble annonsert fra Riksantikvaren, men i Vestfold merkes ikke noe løft. Hva kan det komme av?

Krisepakkemål

Tiltakspakken skulle være et bidrag til å nå en nasjonal målsetning, om at fredete og verneverdige kulturminner skal ha et ordinært vedlikeholdsnivå i 2020. I tillegg skulle krisemidlene bidra til kompetanseheving, spesielt innenfor bygningshåndverk.

Sammen med de økede ordinære tilskuddsmidlene, skulle pakken danne en god plattform for videre arbeid mot det nasjonale målet. Dette leste jeg sist ut av Miljøverndepartementets svar til Riksrevisjonen i en rapport fra april i år, om hvordan departementet ivaretar sitt nasjonale ansvar for fredete og verneverdige bygginger. Svært interessant lesning, forresten.

Forventinger

Da regjering og Storting skulle legge strategier for å komme finanskrisens virkninger i møte, ble også kulturminnevernet utfordret. Vestfold fylkeskommune fikk en hastesak på bordet i 2. desember 2008, hvor Riksantikvaren etterspurte vedlikeholdsprosjekter med sysselsettingseffekt som kunne iverksettes allerede i 2009. Innspill til direktoratet gikk innen fristen og inneholdt kulturminne relaterte tiltak estimert til en verdi av 39,6 millioner kroner, noe som signaliserer et stort etterslep og i kulturminnevernet. Det var sådd en forventing om at 2009 var et år hvor vi kunne regne med betydelig økte midler. Forventningene ble ikke mindre da tiltakspakkens størrelse ble kjent 26. januar.

Skuffelsen

Hvordan er det så med empirien i mai 2009?

Tiltakspakkemidlene for 2009 dekker 3 millioner, og det ordinære tilskuddet ble 1,3 millioner, dvs. 4,3 millioner kroner. Det ordinære tilskuddet for 2008 var på 4,9 millioner. Om dette er et kjempeløft, kan befolkningen finne ut av selv. Det er ikke mye bygningsvern vi får ut av det på et helt fylke i et år med ekstra bevilgninger.

Selvsagt lurer fylkeskommunen på hva som skjedde med de ordinære tilskuddene. Vi har fått krisepenger i år, men hvor er statstilskuddene fra ordinært budsjett?

Hvorfor skjer slikt i norsk kulturminnevern?

Kan det være noe med måten kulturminnevernet i Norge er drevet på som kan gi en forklaring på hvorfor forventinger ofte avleder skuffelser? Det kan være nyttig å vende tilbake til Riksrevisjonens rapport å hente ut en beskrivelse:

”Undersøkinga viser at oppgåvene i tildelingsbrevet frå Miljøverndepartementet til Riksantikvaren ikkje er godt nok vurdert opp mot den samla arbeidskapasiteten i direktoratet. Riksantikvaren nedprioriterer både oppgåver gitt i tildelingsbrevet og løpande oppgåver. Vidare viser undersøkinga at forventningsbrevet frå Riksantikvaren til Sametinget og fylkeskommunane ikkje blir opplevd som realistisk når det gjeld kapasiteten og er tilpassa utfordringane i forvaltninga” (Dokument 3:9, side 12).

Dette treffer. Vi som arbeider innenfor fagfeltet vet at dette beskriver en realitet. Når dette er et landskap vi kan kjenne oss igjen i er det naturlig å spørre: Hvorfor endres ikke systemet?

Kulturminnefeltet sorterer under Miljøverndepartementet. Følger Miljøverndepartementet opp saker som handler om kulturminner? På Miljøverndepartementets hjemmeside dominerer naturvernet, og kulturvernet er en fattige fetter fra byen. Departementets stemme er lavmælt i offentligheten, og det er nok fordi slike saker er delegert til Riksantikvaren.

Men det er ikke mye Riksantikvaren deltar i det offentlige ordskiftet heller. Manglende samspill mellom departement og direktorat gir slike utslag. Likeledes er manglende samspill mellom direktorat og regionale myndigheter ikke bra for fagområdets omdømme i offentligheten. Her bør hele byråkratiet stikke fingeren i jorda og se på hvordan et dårlig omdømme kan endres.

Det ser ut til at forventingskjeden avler skuffelser fra departement, til direktorat og videre til regional forvaltning. Instansene påfører de underliggende institusjonene og organene løpende målbare ad-hoc oppgaver. Ordinære oppgaver blir nedprioritert. Kanskje er vi ved en kjerne av problemet. Riksantikvarens løpende oppgaver, som i følge dem selv blir nedprioritert, løses med de ordinære tilskuddsmidlene, mens krisepakken sørger for at de regionale aktørene fortsatt kan viderefordele noenlunde samme sum som året før. Det var nok ikke politikernes målsetning med tiltakspakken.

Det er behov for endringer i norsk kulturminnevern, og debatten om hvordan det skal skje burde interessere fagfolk og politikere. Dagens system er modent for reelle endringer.