Lokalhistorien – seg selv nok?

Det sies ofte at det er så mye historie i Vestfold, og på ett vis er det riktig: Vi har Norges første by (Kaupang), eksisterende byer fra nesten alle perioder av norsk urbaniseringshistorie, landets flotteste vikingtidsfunn (Oseberg), den mest kjente samlingen av storhauger (Borrehaugene), og deler av fylkets yngre historie er også spesiell – som grevskapene, marinebasene og hvalfangsten.
Men hva gjør vi med all denne historien? Hvordan står det til med lokalhistorien i Vestfold? Forskes det i den? Publiseres det? Arkeologer og faghistorikere forsker i ulike sider av Vestfolds forhistorie og historie. Hvert år skriver studenter ved Høgskolen i Vestfold bachelor- (tidligere mellomfags-) oppgaver i lokalhistorie, og mange av de beste publiseres på vårt biblioteks nettsider og i lokale historielags årsskrift. Flere av disse lagene er meget aktive og produserer vakre årbøker med til dels interessant innhold, det meste produsert av ivrige amatører. Men ser vi på offentlige bevilgninger til lokalhistoriske arbeider – fylkeshistorier, byhistorier og bygdebøker – er Vestfold desidert jumbo blant landets fylker (Norsk lokalhistorisk institutts undersøkelse 2002). Bortsett fra Finn Olstads moderne Sandefjords historie (1995) og Helge Paulsens grundige bøker om Nøtterøy etter 1800 (1986, 2003) har ikke en eneste Vestfold-kommune fått skrevet et tidsmessig lokalhistorisk verk siden 1950/60-tallet. Vestfold fylke var så heldige å få Øystein Rians sluttrapport fra "grevskapsprosjektet" ved Universitetet i Oslo (10 hovedfagsoppgaver, under veiledning av Kåre Tønnesson og Øystein Rian) som Vestfolds historie – grevskapstiden 1671-1821, med fylkesvåpenet på tittelbladet. Men siden har det vært stille.

En trenger bare kaste et blikk over fjorden for å se helt andre tilstander. Sist høst ble verket Østfolds Historie fullført – fire store, rikt illustrerte bind skrevet av fremragende fagfolk, i en tid da fylkeskommunen slett ikke har vært preget av velstand og romslige budsjetter. Og det kommer en jevn strøm av bygdebøker og byhistorier fra ulike østfoldkommuner, de fleste av dem på et høyt faglig nivå. Fylket ligger da også omtrent på toppen av NLIs undersøkelse fra 2002, der Vestfold ligger sist.
Nå er det jo mange i Vestfold – både private bedrifter og offentlige institusjoner – som ønsker å bruke den lokale og regionale historien som identitetsmerke, i markedsføring og som "kulturell ballast" i årsmeldinger og presentasjonsbrosjyrer. Det de synes å glemme, er at det forutsetter at vi kjenner denne historien – gjennom forskning og publisering. Ellers markedsfører man jo bare gamle myter og misforståelser, i stedet for historiebevissthet. Da blir lokalhistorien et røykteppe som innhyller og tilslører fortiden i stedet for å gjøre den synlig og forståelig!
Et annet dårlig tegn er at noen av de mest sentrale og aktive historielagene i Vestfold, som Borre, Nøtterøy og til og med Vestfold Historielag, velger å stå utenfor den landsomfattende paraplyorganisasjonen Landslaget for lokalhistorie, som blant annet utgir tidsskriftet Heimen. Dette signaliserer en fullstendig mangel på interesse for alt som ligger utenfor ens eget lokalsamfunn – inkludert nabobygdenes og nabobyenes historie. Men hva slags lokalhistorie blir det? Hvis man ikke kjenner andre byers og bygders historie, hvordan skal man da kunne vite hva som er spesielt for ens egen?

Lokalhistorie er den mest allmenne og dermed også den mest internasjonale historien som finnes. Alle bor i et lokalsamfunn, alle er født inn i et lokalsamfunn, og langt de fleste av oss har tilknytning til flere ulike lokalsamfunn gjennom livet, gjennom flytting, jobb, familie, venner, ferier. En god lokalhistorie vil interessere og glede mange – langt ut over dem som er født og oppvokst på stedet. For innflyttere er den en utmerket måte å bli kjent med ens nye nærmiljø på, for besøkende utdyper og beriker den stedsopplevelsen, for folk i nabokommunene og ellers i regionen gir den perspektiv på og innsikt i deres egen historie, og for alminnelig historieinteresserte er lokalhistoriske arbeider ofte den beste innfallsport til å forstå allmenne historiske prosesser som befolkningsutvikling og skiftende kjønnsroller, endringer i næringsliv og materiell kultur, velstandsutvikling og sosiale endringer. Og flere av de beste delene av våre nyeste, store norgeshistorier er i stor grad basert på vår rike og voksende flora av gode lokalhistoriske verker.
Burde ikke Vestfold være med i dette bildet?