Mannspanel uten baller

Han snakker om barns rettigheter og likeverdige foreldre, mannspanelets Arild Stokkan-Grande. Og det er fine greier, naturligvis. For mor og far er nok likeverdige aktører i landet utopia, som er der Stokkan-Grande befinner seg. Men i den virkelige verden teller ikke far brøkdelen av mor, og derfor er mannspanelets kampkraft dugg som fordamper i gnistregnet fra de eksploderende samliv, så brennhete at de lukter svovel. For hvem forsto egentlig hvor mye Sene kunne visle i skilsmisse da klokkene ringte for sødmefylt samliv, som vi skulle avslutte med gravsteinen som punktum, og ikke et øyeblikk før, det sverget vi på. Der og da trodde vi på det også. Men det var før alt kollapset i en konflikt så brutal at den gikk på livet løs; barnas liv, som vi ikke ville gi slipp på noen av oss, ikke tale om. Og det er i denne virkeligheten fedrene spiller de fortaptes rolle, slik de har gjort i all tid. Derfor er ikke Arild Stokkan-Grande annet enn ei mannspingle når han foreslår "obligatorisk mekling" som botemiddel mot det verste av alt, den frie flytteretten, som er kjernen i tusen konflikter, så bitre at barn ribbes for det viktigste av alt. Hvis det å bli ribbet for far er å bli ribbet for det viktigste av alt da...?

Like ille er angrepet på delt omsorg som det minste av onder når mor ikke lenger elsker far. For ingen enkeltsak burde være viktigere for likestillingsorienterte foreldre enn prinsippet om at begge er like mye verdt som omsorgspersoner. Men sånt lar ikke Stokkan-Grande seg bevege av, for han har barnas beste i tankene, må vite. Og da er ikke delt omsorg det beste for alle, sier han. Nei vel. Men det er det da heller ingen som har påstått. Den formel finnes ikke som er best for alle.

Kravet om delt omsorg baserer seg ikke på pompøs retorikk, men på det faktum at jo mindre det er å krangle om, jo mindre krangles det. Derfor hever jeg øyebrynene i forundring over et mannspanel som ikke engang har oppfattet det selvfølgeligste, nemlig at kampen for delt omsorg er en kamp for å redusere konfliktnivået, ikke for å skjerpe det. Tanken er at foreldre skal fokusere på å elske ungene, i stedet for å fokusere på å krige om dem. I dette perspektivet er det ikke til å begripe at Stokkan-Grande konstruerer betingelser som skal vise at delt omsorg er en uting. For hvem har sagt at delingen betyr halvparten til mor og halvparten til far? Ingen, så vidt jeg vet.

Delt omsorg i en modernisert barnelov handler om at foreldrene er likestilte, ikke i samvær målt med stoppeklokke, men i ansvar og beslutninger. Da snakker vi om hvilken skole barna skal gå på, hvor i landet de skal bo, hvilke fritidsaktiviteter de skal delta i, hvilke trossamfunn de skal tilhøre osv. For heller ikke mellom samboende foreldre er begge foreldrene like mye sammen med barna. Likevel er de foreldre sammen, likestilte i ansvar og i avgjørelser; det er derfor de er likeverdige. Hvorfor skal vi holde oss med en lov som avvikler dette bare fordi foreldrene avvikler forholdet?

Av hensyn til alle barns beste, sier Stokkan-Grande. Det er så dogmeriktig og skoleflinkt at det er ikke mer å si, kanskje. Med mindre jeg tar motet til meg og sier det som det er, nemlig at mannspanelets leder er så pinglete at det er vemmelig. Ikke på fedrenes vegne, men på barnas. For hvordan kan han overse alle de insentivene som fremdeles får mor til å kreve omsorgen alene her i landet? For det nevner han ikke, at betingelsene ikke er lagt til rette for delt omsorg. Tvert imot, de er lagt til rette for det motsatte, og derfor har de det romsligst som styrer butikken sjøl. Er du så dum at du deler omsorgen, får du nemlig mindre offentlig støtte, høyere skatt og lavere barnebidrag enn "aleneforsørgeren". For hun er sikret noenlunde levelige kår her i landet, enda hun heller vil dø enn å innrømme det; det er derfor hun stadig figurerer på fattigdomsprognosenes ti på topp.

Jeg skriver "hun", for det er et faktum at fremdeles er det hun som får omsorgen, mor, i en velferdsstat innrettet på at det er slik det skal være. Men hvorfor skal det det? Mer enn dette enkle spørsmålet skal det ikke til før vi forstår at reglene må endres. For det er sakens kjerne, at mor og far bør være likestilte. Og da er delt omsorg som hovedregel den betingelsen som vil gjøre samarbeid naturlig.

Kamp for barna handler alltid om konform tilpasning, det vet alle foreldre. Men det handler også om endring. Dagens ordninger nøler ikke med å kreve av fedrene at de skal være konforme. Problemet er at de samme ordningene motvirker likeverdighet. Derfor har tiden kommet for endring, slik Karita Bekkemellem tok til orde for da hun satte i gang sin barnelovsutredning. Her ga hun føringer så radikale at det faktisk er belegg for å kalle henne "en av gutta". Arild Stokkan-Grande derimot, vet jeg ikke hva jeg skal kalle. Men det er grunn til å hevde at han i sin rolle i mannspanelet har manglet det han i fysisk forstand må ha for å bli far.