Om ord – og om barn

Ordene fra dr. Martin Luther King, «I have a dream», i hans skjellsettende tale ved Lincoln Memorial under marsjen mot Washington i 1963 for arbeid og frihet, har gitt gjenklang i historien.
Ved fredsprisutdelingen 10. desember 2009 sto president Barack Obama som et levende vitnesbyrd om kraften i ordene – og i marsjen for frihet. Den begynte med Rosa Park, en sort kvinnes protest mot det fornedrende raseskillet i samfunnet. Rosa Park kalles «Borgerrettsbevegelsens mor»

Respekt for ordene: Vi er mange som lever av ord og er brukere av ord. Det er et risikoprosjekt. I møte med mennesker akkompagneres ordene av våre kroppslige uttrykk og handlinger. Det er det som gjør det så risikofylt, for troverdigheten står på spill. Ord tolkes, og de er i seg selv en tolk av både tanker og følelser.
Et nytt bekjentskap: sist sommer fikk jeg en bok av professor Sven G. Hartman, nestor i svensk religionspedagogikk, som gjennom 40 år som forsker har vært opptatt av barn. Tittelen på boka han ga meg, er: «Hur man älskar ett barn». Forfatteren er Janusz Korczak, et pseudonym for en polsk barnelege, Henryk Goldszmidt, som viet sitt liv til arbeid blant foreldreløse jødiske barn og skapte et demokratisk samfunn for disse helt i begynnelsen av det 20. århundre. Han var jøde og mistet livet sammen med barna i utryddelsesleiren Treblinka i 1942.
Korczak var en forkjemper for barns rettigheter og en pioner når det gjaldt pedagogikkens teori og praksis, lenge før vår tids debatter og forskning om barn. I hans pedagogikk står barnet i sentrum. I «Hur man älskar ett barn», utgitt i Polen i 1922 og i Sverige i 1992, forener Korczak sine erfaringer og observasjoner med barn. I forordet til den svenske utgaven siteres han: «De ideer og principer vi bekänner oss til har bara så mycket värde som vi ger dem genom vårt personliga leverne».

Barns rett: Han hevder med styrke at barn har rett til å være de de er. De skal ikke trykkes ned eller presses fram. Boka foreligger dessverre ikke på norsk. Den er en gullgruve, innsiktsfull som den er, og rik på erfaringer, med en innebygget respekt og ydmykhet for barnet og den unge, som mennesker.
Hovedavsnittene i boka gjelder omgang og arbeid med barn i hjemmet så vel som i institusjoner. Og har derfor mye å tilføre barnehagepedagogikken. Korczaks program og ord var en forløper for FNs barnekonvensjon, som først kom i 1989 og som ble en del av norsk lov i 2003.

En norsk pioner: For noen år siden ble jeg gjort oppmerksom på en hovedoppgave i pedagogikk fra 2000, «Ordene som ble borte», av en kollega ved Høgskolen i Østfold, Tonje Kolle. Tittelen gjorde meg nysgjerrig. Hvilke ord var det som forsvant? Det var tekster av Åsa Gruda Skard som ble borte fra pensum i førskolelærerutdanningen – og ikke minst det hverdagslige ordet, oppdragelse, som Åse Gruda Skard hadde skrevet en rekke bøker om. (I de nye formålsparagrafene for barnehage og opplæring, er oppdragelse erstattet med danning. Men oppdragelsesoppgaven forsvinner ikke med det!).
Åse Gruda Skard var psykolog og dosent ved Universitetet i Oslo. Dessuten var hun redaktør for Norsk Pedagogisk Tidsskrift i nesten 40 år, fra 1936 til 1973. Hun var en skattet foredragsholder, var bokanmelder og spaltist og en pioner når det gjaldt barnepsykologi og forskningsformidling.
I år er ordene hennes kommet tilbake. Åse Gruda Skards bok, «Ungene våre», fra 1948 foreligger nå i ny utgave. Boka er en samling artikler som tar for seg helt dagligdagse situasjoner. Gruda Skard var opptatt av å få foreldre i tale fordi oppdragelse var et samfunnsprosjekt, en kulturell oppgave, og hjemmet et samfunn i miniatyr, slik barnehagen er i dag.
Oppdragelse til demokrati må ifølge Gruda Skard begynne i det små, helt praktisk i hjemmet – og viktigst gjennom «tonen i hjemmet»

Det er hverdagens utfordringer hun drøfter,; renslighet, mat, avstraffelser, sjalusi mellom søsken, bøker til barn, skolestart med mer. Om tidsbildet i boka er annerledes enn dagens og samfunnet har endret seg, er temaene aktuelle. Hun er en benådet formidler, ordene hun bruker og språkføringen er ujålete og forbilledlig tilgjengelig for enhver. Hun var mor til fem barn hvorav to tvillingpar. Hennes tre døtre er alle blitt psykologer. Den ene, Målfrid Grude Flekkøy, var Norges første barneombud. Hun og tvillingsøsteren Torhild Skard har skrevet etterord i boka. Deres ord viser at morens ord og handlinger var i overensstemmelse med hverandre, og videre at Åsa Gruda Skards tekster, er tanker og ord med slitestyrke, som Korczaks. De pekte framover.
Mange av deres tanker om barn i samfunnet, er realisert. Men både Korczaks og Gruda Skards ord, (som nå er gjort tilgjengelig igjen), er en inspirasjon for enhver som har med barn å gjøre, enten det er i hjemmet, i barnehagen, i utdanning av førskolelærere eller forskning, De er en etisk impuls til å ha en kritisk holdning til konkurransesamfunnets konsekvenser for barna, og til å møte barnet, det lille mennesket, med en respektfull og ydmyk holdning.