Påskegleder?

Påsken er en tid da vi gleder oss til å reise på fjellet for å nyte snø og sol, sitte i solveggen hjemme eller bare ha tid sammen med familie, venner og kjente. Påsken er fri. Påsken er glede og begynnelse på våren. Påsken er en høytid mange feirer sammen og går i kirken. En positiv og lys årstid, solen som varmer, løkblomster som titter fram og våren like om hjørnet. Hvilken herlig tid! Men, ikke for alle … Mellom 40.000 og 160.000 barn i Norge gruer seg til påsken. Barn som har foreldre som drikker – alkohol. Barn som vet at når det er fri fra jobb og skole tar alkoholen over. Barn som skammer seg, som føler skyld og lever med en hemmelighet som de ikke vil dele med noen. Noen kaller dem "de usynlige barna", andre kaller dem "barn som pårørende". Barn som tar de voksnes rolle, som tømmer flasker med alkohol, som rydder og slukker levende lys når festen er slutt, som passer lillebror eller lillesøster "når mammastolen står tom". Som altfor tidlig pålegges et urealistisk ansvar når de voksne har nok med å sove ut rusen etter kveldens og nattas fest. Barn som utvikler en utrolig hørsel fordi de ligger å lytter om kvelden: Skjer det noe i huset? Blir det bråk og krangel? Angst, redsel – ikke sol, varme og trygghet sammen med familie og venner. Barn er avhengig av voksne. Barn trenger voksne som gir dem oppmerksomhet. Voksne som gir dem forutsigbarhet. Barn skal ikke behøve å ta den voksnes rolle fordi voksne drikker alkohol. Mange barn som vokser opp i familier med et høyt alkoholkonsum utvikler angst, fobier og utagering.

Psykolog og fagsjef ved Borgestadklinikken, Frid Hansen, sier at voksne barn av rusmiddelmisbrukere har økt risiko både for emosjonelle, kognitive, sosiale og psykiske plager sammenliknet med andre voksne. Prosjektleder for Trygg Oppvekst (et modningsprogram for unge mellom 12 og 14 år i regi av IOGTs juniorforbund), Arnold Lexander sier følgende: "Rusproblematikken er vårt lands største helse- og sosialproblem. Som samfunn aksepterer vi at rusen får sånne konsekvenser for barn. Hvilke andre ting ville samfunnet ha tolerert at ødela så mange barns liv? Hvorfor har vi denne tilbakeholdenheten i forhold til problemene rus skaper?". Det er få emner i samfunnet vårt som er så tabubelagt som å snakke om alkoholbruk og dens konsekvenser. Det er bare å gå inn på nettet å se på kommentarene på nettsidene når noen våger å si noe negativt om alkohol og dens skadevirkninger. Selv om alkoholrelaterte skader koster samfunnet 18 milliarder kroner i året og fører til et utall av menneskelige tragedier, sykdom, uførhet og tidlig død, så er det sånn at "nice people don't talk about this thing". Det å kunne snakke åpent om alkoholens skadevirkninger vil bli en viktig oppgave framover. Når Statens Institutt for Rusmiddelforskning legger fram at 1,5 millioner voksne, eller 40 % av Norges befolkning, oppgir å ha blitt plaget av full person det siste året – da er det på høy tid å tørre å si at alkohol er en rusgift hvor det ikke bare er "å kose seg med et glass vin", men at vi må se i øynene det faktum at alkoholkonsumet øker og at det har konsekvenser. Ifølge Bente Storm Mowatt Haugland, Dr. psychol, spesialist i klinisk psykologi, Universitetet i Bergen, har barn som vokser opp i familier med rusgiftproblemer en høy risiko for: "atferdsproblemer, angstforstyrrelser/depresjon, skolevansker (konsentrasjon, skulk, underyting), psykosomatiske plager (enurese, enkoprese …), somatiske plager (hodeverk, mageverk…), rusproblemer, kriminalitet, relasjonsproblemer og lav selvvurdering".

Med den økende toleranse for alkoholbruk vi ser i Norge i dag, utgjør dette en økende risiko for barna. Når flere voksne får et høyt alkoholbruk, vil det også føre til at flere barn lever med en hemmelighet om skjult nød, skjult savn. En hemmelighet som forbindes med skyld og skam, og som barna gjør alt de kan for å holde innenfor fire vegger. En hemmelighet er knyttet til voksnes alkoholrus der alkoholens virkninger setter dem ute av stand til å gi barna den omsorgen de har behov for. "Vi fikk så masse penger. Far så av og til ikke forskjell. Han skulle gi meg en hundrelapp og så ga han meg en tusenlapp. Så sa jeg: Nei det går ikke an, dette. Så sprang jeg ned og vekslet og så gjemte jeg resten av de pengene så han ikke skulle drikke de opp også. Det var mange ganger at mamma og de ikke så seg om og da hadde de mistet pengene på gulvet. Da tok jeg de opp for at de ikke skulle drikke de opp" (Jente 12 år). Fra Bente Storm Mowatt Haugland. (Kildebruk: De usynlige barna, av Sidsel Skotland).