Riksantikvaren og krisepakken for 2009

Det er interessant å lese Riksantikvar Nils Marsteins svar til fylkeskommunen, hvor han presenterer hvor store bidrag Vestfold har fått i 2008 og 2009, og påstår at det er regnekrise i Vestfold (Tønsbergs Blad, 12. juni). Her legges alle mulige tiltak sammen, og det over to år, og vips, er summen blitt større. Presisjonsnivået er ikke imponerende. Utgangspunktet var bevilgningene til fredede hus og anlegg i privat eie for 2009, nærmere bestemt post 72 på statsbudsjettet. Det er mange huseiere i Vestfold som er opptatt av om de får tilskudd eller ei. Det er ofte slike bygg som blir fokus for offentlig oppmerksomhet, og hvor kulturminnevernet har et omdømme å forbedre. Året 2009 skulle bli et ekstraordinært år hvor mange huseiere og håndverkere skulle få oppdrag som følge av krisepakken.

I TB tar Riksantikvaren med midler til brannsikring, og fjorårets bevilgninger til Foyngården; fiffig regneferdighet! De aller fleste av tilskuddene som gis et år blir først brukt det påfølgende året, da utdeling av midlene er basert på et refusjonssystem. Det spesielle med krisepakken er at den skulle ha effekt allerede i år. Riksantikvarens regneferdigheter minner om kreativ statistikk kombinert med retorikk. Fylkeskommunen har fått krisepakkepenger, de skulle komme på toppen av de ordinære bevilgningene og dermed utgjøre en økning. Men de ordinære statsmidlene til privateide fredede hus i Vestfold er kraftig redusert for 2009, hvilket ikke var forventet. Fylkeskommunen utfører en vesentlig del av arbeidet med fordeling av statsmidler til fredede hus i privat eie, og det er de som arbeider der som tar imot befolkningens reaksjoner. Fylkeskommunen reduseres for ofte til en regionalsekretær for Riksantikvaren i spørsmål om bygningsvern, og det er en rolle fagfolk ikke trives i.

Forventningene om økning for fredede hus og anlegg i privat eie var berettiget for 2009; reduksjonen angår Vestfold-samfunnet og bør derfor fram i offentligheten. Offentlig debatt med Riksantikvaren er noe norsk kulturvern trenger, slik at vi som arbeider med kulturarv ikke blir fortreffelige og uangripelige i vår egen hemmelige verden.