Skal vi være glade?

Visst skal man være glad. Glad for at man ikke er første, femte eller siste kandidat på Vårt Partis liste til kommunevalget, glad for ikke å være ordførerkandidat noe sted i verden, glad for at kuene på jordet synes å ha det godt. Kort sagt, man har fulgt det gamle motto fra en for lengst glemt Studentuke i hovedstaden: "Vær glad!".

Det er mye å være glad for. Som at i skrivende stund har motorsagterroristen på Marerittshus evigvarende byggeplass tatt en liten pause fra lydterroren hele dagen fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Håpet er at han har ødelagt kjedet, men frykten er at det går som i fedrelandssangen: "men det kom igjen". Men den største grunnen til å være glad er stillheten om natten og de sene kveldstimer. Og det er lett å takke høyere makter for at man bor langt på landet, langt fra Kaldnes brygge der fyllevræl og dunkemusikk skjærer natten i biter.

Enda gladere og mer takknemlig er man for å bo milevis unna Hove-, Quart-, Øya- og Slottsfjell-festivalen. Ikke rart at norsk ungdom gjør det dårlig på skolen. Det lille de måtte ha av vett, renner bokstavelig talt ut av ørene på dem. Bråket er blitt et ideal og en livsform. Men kulturminister Trond Giske klapper i hendene. Se på NRK og TV2. Miljøbevissthet og SV-vennlige, ja vel, men kom med die Gebruder Solberg! Da er det jubel! Selv når de havner på 32. plass og må parkere. På grunn av dårlig bil, selvfølgelig. Da overtar Gjelsten. I Tønsberg, i Arendal og i havnebassenget i Oslo. Ulyden er så påtrengende at folk på Bygdøy, med hørselen i behold, flykter langt vekk denne "festdagen".

(Motorsagterroristen har ikke ødelagt kjedet, nå er han i full gang igjen). Ja, tilgi digresjonen, men slik er virkeligheten ti kilometer fra sentrum av Tønsberg. Her har vært mer eller mindre intenst bråk i over to år, aller verst er det etter sprengning. Da hakker lyden av stål mot stein og stein mot stål opp ethvert håp om å kunne sitte ute med en fredelig kaffekopp. Byggetrinn skal følge på byggetrinn. Men Mareritthus kan gni seg i hendene, så lenge ekteskap oppløses. For det er der markedet finnes. Håpet for de nyskilte må være at den svært tette boligmassen muliggjør både nær og ny kontakt og kanskje også stikkontakt.

Fremskrittspartiet vil at norske kommuner skal være ja-kommuner. Det høres fint ut, men et ja til noen innebærer også et nei til andre. Da Mareritthus fikk ja til å pakke en liten tomt med hus i nær sagt all evighet, fikk samtidig Wergelandssønnens Hage et indirekte nei til å fortsette. På eiendommen som engang var eid og bebodd av Olaf Knudsen, dikterens hemmelige sønn, var urtehagen gjenskapt, planter og vekster ble solgt, og det kom stadig gjester som ville se stedet. Men de ga opp i 2005. Kloke forutså de iherdige eierne hva slags naboskap de ville få. Alt er nå borte, bare kuene og motorsagterroristen er tilbake.

Det skulle handle om å være glad. Ikke lett i øyeblikket. Han De vet, gir seg ikke. Det må være felt nok skog til å dekke vedbehovet på hele Østlandet. Men Vær Glad! Skal man ikke være takknemlig for at Stoltenberg, tross alt, er statsminister og at dermed ikke SV verken styrer forsvars- eller utenrikspolitikken? Jo, undertegnede er glad. At samme parti vil oversvømme norsk skole med epleskrotter og bananskall, er en symbolsak. Fra egen tid som lærer husker vi godt alle slappe elever som ble forvandlet til aktive, intelligente og kreative realister bare de hørte navnet Banan-Matthiessen… Får de epler i tillegg, lar nok Nobelprisene i de viktige fag seg ryste ned av treet … Djupedal får håpe på fredsprisen.
(Akkurat nå er det stille igjen. Skal sagen ha drivstoff? Eller er den bare gått varm?).

Jo, det handlet om bråk og verdien av stillhet. Det kan være grunn til å anta at stillhet i fremtiden vil bli det viktigste salgsargument ved boligsalg. Beliggenhet er viktig, som på Kaldnes, men hva med fraværet av støy i alle former? Personlig drømmer vi om et torp dypt og langt fra folk og naboer, et sted ute på den svenske landsbygda. Uten kjøpesenter, motocrossbane og flyplass i nærheten, bare den gammeldagse stillheten som lå over hele Norge for bare 50 år siden. Ingen skjærgårdsjeeper på sjøen, ingen P3-sendinger på radio, bare nostalgi. Nostalgi er gratis og sunt for sinnet.
Ja slik kan man drømme. Mens vi venter på motorsagen igjen.