Slaget om Atlanteren - 60 år etter

Under den andre verdenskrig representerte Atlanterhavet forbindelsen for livs- og krigsviktige forsyninger fra Amerika til de delene av Europa hvor det var mulig å gå inn, først og fremst Storbritannia, i kampen mot nazismen og for å vinne tilbake det europeiske kontinent. Også utenfor landets grenser kjempet nordmenn. De som allerede befant seg ute, ikke minst alle sjøfolkene, innebar sammen med de norske skipene en verdifull ressurs. Fra Norge dro mange over havet for å slutte seg til kampen, også i handelsflåten, Marinen og Marinens Flyvåpen.

Tyske marinestyrker, spesielt ubåter, og store overflateskip truet og gjorde store innhugg i konvoiene. Kampen om den viktige kontrollen over Atlanterhavet var den lengste og viktigste operasjonen under hele krigen. I tillegg til Atlanterhavet, bød konvoifarten til Murmansk på særs vanskelige forhold. Tyske ubåter utgjorde ikke eneste trusselen. Til tross for at Nord-Atlanteren, Nordishavet og Barentshavet samtidig innebar ekstreme forhold; med vinterstormer, orkan, vind og ising, var oppofrelsen og viljen til å stå på, betydelig. I store områder gikk konvoiene utenfor alliert flystøtte, og ble enda mer utsatt for angrep. Torpedoer fra tyske ubåter senket mange skip. I den norske flåten var det mange tankskip. Mannskapene fikk ofte en lidelsesfull og voldsom død ved torpedering. Naturlig nok ble mange av de overlevende preget av slike hendelser. Det norske samfunn har senere ikke alltid vist takknemlighet overfor de som stilte opp. Krigsteknologien gjorde fremskritt. Etter hvert som fly økte rekkevidden, nye metoder og teknikker ble tatt i bruk, snudde krigslykken. De allierte fikk etter hvert mer overtak i Atlanterhavet. Men det kostet mange allierte liv. Fra det tidspunkt hvor allierte klarte å senke flere tyske båter enn omvendt, våren 1943, regnes som vesentlig for den videre utvikling.

Med vel 1.000 handelsskip bemannet med 37.000 nordmenn, med 25 krigsskip og 46 sjøfly med vel 4.500 mann stilte Norge, sett i forhold til antall innbyggere, opp med en formidabel styrke i kampen om Atlanteren. Den norske handelsflåten, som var verdens fjerde største og den mest moderne under krigen, ble organisert i Nortraship og satt i alliert tjeneste, en usedvanlig viktig innsats. 694 handelsskip gikk tapt, de fleste i Atlanteren.

I begynnelsen av mai i år, dro en rekke krigsveteraner, fra Norge, også fra Vestfold, over til Liverpool for å delta i markeringen av at det er 60 år siden krigslykken i slaget om Atlanterhavet snudde til alliert fordel. Den Kongelige Norske Marine, med Generalinspektøren for Sjøforsvaret i spissen, stilte i Liverpool, med fregatten KNM Trondheim. I løpet av fire dager fikk mange av nordmennene gjensyn med gamle trakter og minner. Her ble også de norske krigsveteranene virkelig hyllet av menneskemassene, så var det da også ifølge engelsk avis hundretusen mennesker ute på gatene og kaiene. Den 5. mai avduket nordmennene en bauta til minne om Marinens og Marinens Flyvåpens tap under den andre verdenskrig; hele 1.072 nordmenn mistet livet.

Over 41.000 nordmenn på sjøen; på handelsskip og i Marinen og Marinens Flyvåpen stilte opp for å få slutt på verdenskrigen og frigjøre fedrelandet. Over 4.700 nordmenn omkom; hver fjerde i Marinen og hver tiende i handelsflåten. De ga alt i kampen for et fritt fedreland. Blant monumenter i Norge til minne om alle de som ofret sine liv under den andre verdenskrig, står Minnehallen i Stavern, med sin utforming og plassering, til minne om alle de norske sjøfolk som omkom i begge verdenskriger, i en særstilling. Ved Marinemuseet i Horten finner du bl. a. navneplate med de 1.072 i Sjøforsvaret som mistet sine liv.

I dagens mediebilde, hvor sensasjoner og mer eller mindre tilfeldige og spekulative nyheter ofte fyller spalter og eteren, drukner meldingen om den storslåtte markering i England for å minnes den avgjørende vendingen i slaget om Atlanteren. Historien berører så mange, og fikk så stor betydning for utfallet av verdenskrigen. Et visst inntrykk av slaget om Atlanterhavet får du både i Marinemuseet i Horten og ved Krigstidsmuseet "Vestfoldinger i krig 1940-45" på Teie ubåtstasjon.

Når vi, de fleste i etterkrigs-generasjonene, her i landet kan se tilbake på 8. mai og 17. mai, med den største selvfølge, er det ofte uten særlig dype tanker om at det bare er 59 år siden det ikke var lov å feire 17. mai her i landet. Nordmenn ofret sine liv i kampen for frigjøringen. Vi skylder disse og de som overlevde kampen, at dette gjorde de ikke forgjeves. Vi skal ha lært at vi med alle midler må sørge for at vi skal kunne beholde alle de helt grunnleggende rettigheter som vi normalt ikke bekymrer oss for. Vi må ikke nok en gang miste herredømme i eget land. Derfor må vi nå i fredstid være villige til å betale prisen for fortsatt å ha fred og leve i frihet, også ved å opprettholde en levende forsvarsvilje og et moderne og effektivt forsvar som er i stand til å håndtere alle de ulike situasjoner hvor det kan være nødvendig med militær styrke, etter at andre midler er forsøkt.