Stille opp: Når de trenger hjelp mest, har de minst overskudd til å be om det. Vi, enten vi er venner eller en del av det profesjonelle hjelpeapparatet, må ta kontakt flere ganger, skriver artikkelforfatteren. Arkivfoto
Sorg etter selvmord tar tid
"Vi må gi rom for flere berg-og-dalbane-opplevelser følelsesmessig sett, og forstå at det er ingen hjelp i å råde folk til å "ta seg sammen""
Allehelgensdag. En dag å minnes de vi har mistet. Lenge var det tenkt at sorg var et fenomen som merket etterlatte i cirka ett år. Etter å ha gjennomlevd alle merkedager (høytider, fødselsdagen og dødsdagen til den avdøde) var sorgen enten bearbeidet eller blitt sykelig.
Nyere forskning viser imidlertid at sorgen er mer variert enn som så. Den blir ikke borte, men minsker ofte i styrke etter hvert. For noen er det en prosess som varer noen måneder, mens andre trenger flere år, avhengig av flere ulike faktorer.
En side ved sorg som har opptatt folk er hvorvidt type dødsfall påvirker sorgprosessen. Har det noe å si for de etterlatte hvordan dødsfallet skjedde? Forskningen de siste 20 - 30 år ser ut til å peke i retning av, at følelsene som etterlatte ved selvmord opplever på mange måter er svært like de følelsene som oppleves av andre etterlatte.
Det som ser ut til å være noe annerledes er intensiteten og mønsteret i sorgen. Etterlatte ved selvmord kan oftere trenge lengre tid og støtte, både fra venner og profesjonelle, enn de som mister noen etter sykdom. Følelsen av skyld kan ofte være sterkere, og opplevelsen av at venner og kjente unngår kontakt oppleves mer intens hos en del etterlatte ved selvmord, så vel som hos andre etterlatte ved brå død, dvs. etterlatte ved ulykker og krig. Det er noe ved det traumatiske, det plutselige ved dødsfallet, som ser ut til å rokke ved noe grunnleggende i mange mennesker.
Hva betyr dette for oss som kjenner personer som har mistet noen i selvmord og ellers ved brå død? Jo, at vi må riste fra oss tanken om at sorgen er "unormal" dersom den varer lenger enn ett år.
Mange etterlatte ved selvmord har behov for at venner og kolleger er på tilbudssiden, at vi litt oftere spør "hvordan har du det for tiden?", og tar oss tid til å høre etter. En del etterlatte sier at det hjelper lite å si til dem "ta kontakt hvis det er noe vi kan gjøre for dere".
Når de trenger hjelp mest, har de minst overskudd til å be om det. Vi, enten vi er venner eller en del av det profesjonelle hjelpeapparatet, må ta kontakt flere ganger. Vi må våge å nevne den avdøde, og ta oss tid til å lytte til fortellinger vi kanskje allerede har hørt. Vi må gi rom for flere berg-og-dalbane-opplevelser følelsesmessig sett, og forstå at det er ingen hjelp i å råde folk til å "ta seg sammen". Det krever i grunnen ikke så mye mot som forståelse av at sorgen kan arte seg på flere måter og over lengre tid enn det vi er vant til å tro. Det krever at vi bryr oss om, selv om vi oftest er redd for å være til bry.
I morgen kveld arrangerer Kirkens SOS og LEVE Vestfold en minnegudstjeneste i Solvang kirke for etterlatte ved selvmord. LEVE er en landsdekkende forening for etterlatte ved selvmord, mens Kirkens SOS er en krisetelefon, særlig med tanke på mennesker som går med selvmordstanker.
Ønsket er å være sammen med etterlatte i deres sorg, og vise støtte i et liv som til tider kan være tungt å bære. En behøver ikke være noen helgen for å støtte venner på allehelgenssøndag. Kan hende du skal ringe noen og si "jeg blir med" eller "jeg tenker spesielt på dere denne søndagen".
Eller om du er etterlatt ved selvmord, at du blir med oss andre og minnes den du savner. Du er hjertelig velkommen.
(Arkivartikkel fra 06.11.2004)



















