Statskirke mot menneskerettighetene

Det er forstemmende og skremmende at en forhenværende ambassadør som Sten Lundbo i Tønsbergs Blad 8. desember ikke kommer med en eneste prinsipiell tanke om en sak som nettopp handler om prinsipper. Særlig fordi han bl.a. har vært utsending til Europarådet, der mange menneskerettsspørsmål i vår verdensdel behandles.

Tradisjoner: De eneste argumentene han har er tradisjoner. Selvsagt har Den norske kirke en femhundreårig tradisjon og kristendommen en tusenårig tradisjon som har satt spor i Norge, på godt og vondt. Statskirkeforsvarerne framstiller det som en entydig god tradisjon og underslår at kirken bl.a. har vært en bremsekloss for demokratiet: mot parlamentarismen, mot alminnelig stemmerett, mot kvinnefrigjøring og kvinners stemmerett, motarbeidet arbeiderbevegelsen (husk det, Ap-medlemmer!), mot opphevelse av jødeparagrafen og jesuitterparagrafen (1956, mot KrFs stemmer). Dette er også en del av "vår kristne kulturarv" representert ved Den norske kirke. Til tross for at vi har kvinnelige biskoper, er det fortsatt betydelig motstand mot likestilling i kirken, og vi behøver vel ikke nevne deres betente forhold til homofile.
Det er et munnhell når mange politikere prøver å argumentere for en fortsatt statskirkeordning med at vi er et av de land i verden med størst religionsfrihet. Det er den som har skoen på som vet hvor den trykker.

Menneskerettigheter: FNs menneskerettskomité kommenterte generelt i 1993 at de stater som har en statskirkeordning, må være særlig aktsomme i forhold til de borgere som ikke deler den etablerte religion. Dette innebærer en anerkjennelse av at en stat med statskirke prinsipielt står i et mer komplisert forhold til retten til livssynsfrihet enn en sekulær stat.
Statskirkemotstanderne har vært forsiktige med å si at statskirkeordningen har vært direkte i strid med menneskerettighetene, men nå har Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) gått slått fast at statskirkeordningen, slik den er i dag, uten tvil er i strid med menneskerettighetskonvensjonene Norge er forpliktet av. SMR kritiserer Gjønnes-utvalget for å gi inntrykk av at norske myndigheter har langt større spillerom på menneskerettighetsfronten enn hva som er reelt. "Fremstillingen i Gjønnes-utvalgets rapport tar ikke i tilstrekkelig grad inn over seg den rettslige konflikten som finnes mellom statskirkeordningen og de internasjonale menneskerettighetene", poengterer senteret.
Grunnlovens bestemmelser om statskirken er den siste rest av eneveldet med en konge innsatt av guds nåde. Dette er så fjernt fra de idealer vi ellers har for en moderne stat at det er overmodent å fjerne dette eneveldige privilegiet. Skal Iran være vårt ideal på dette området?
En statsdannelse der majoritetsreligion og statsmakt er tett forbundet, er mindre egnet til å beskytte andre individer og trossamfunn mot overgrep enn en livssynsnøytral stat som likestiller sine borgere. Ikke minst problematisk er det der en stat understøtter en misjonerende religion gjennom en særstilling i skoleverk og institusjoner.

Kirkens frihet: Human-Etisk Forbund (HEF) er opptatt av at Den norske kirke må anerkjennes og fullt ut behandles som et trossamfunn med rettigheter og plikter på linje med øvrige tros- og livssynssamfunn. Dagens ordning hindrer dette, og gir på den ene side kirken privilegier i forhold til andre, men gir på den annen side kirken en begrenset religionsfrihet gjennom at den styres politisk. I vår organisasjon ville vi aldri funnet oss i at staten skulle blande seg inn i våre indre anliggender, for eksempel valg av ledere; det ville aldri de politiske partiene, eller noen andre organisasjoner heller.
Lundbo referer til Sverige og er bekymret over at en avvikling av statskirken vil gi færre medlemmer. Om Den norske kirke ønsker å holde seg med noen hundre tusen medlemmer som er det av gammel vane, og ikke ville blitt med videre til en frittstående "åpen, inkluderende folkekirke", får være deres sak. Men jeg ville ikke skryte av det, eller bruke det som argument for å beholde en anakronistisk og diskriminerende ordning.
Den svenske utredningen fra 1968 begrunnet nettopp skille mellom stat og kirke ut fra vurderingen at "det är inte förenligt med religionsfrihetens principer att et trossamfund har en i vesentlig stycken annorlunda relation til staten än övriga trossamfund".