Stortingsvalget 2009 og EU-saken

Etter stortingsvalget er det opplest og vedtatt at ja-partiene gikk fram, og nei-partiene tilbake. Ap og Høyre har til sammen 94 mandater og rent flertall på Stortinget. Men hva så? Vi er i ferd med å få en ny rød-grønn regjering. Ei slik regjering vil heller ikke denne gang ha EU-medlemskap i regjeringsprogrammet (Soria Moria II). I tillegg har 84 av de valgte stortingsrepresentantene svart i Nei til EUs store valgundersøkelse før valget, at Norge ikke bør søke medlemskap. Kun 31 er for at søknad skal sendes innen 2013. På toppen av dette kommer at meningsmålingene igjen har lagt seg på et høyt nei-nivå; NRKs siste ga 53 – 35 prosent i favør nei-siden, den siste fra Opinion (21.9.09) ga 51,5 – 35,5.

Det blir neppe noen EU-søknad i den kommende stortingsperioden. Det eneste som kan rokke ved dette bildet, er et sammenfall av viktige endringer i andre land (Islandsk EU-medlemskap, dansk Euro-ja eller annet), kombinert med betydelige endringer i norsk opinion, samt et regjeringssammenbrudd. I politikk er intet umulig, men dette virker nokså lite sannsynlig – både hver for seg og samlet. Ikke desto mindre vil nei-siden ha beredskap for alle eventualiteter.
Betyr dette at "EU-saken ligger død"? På ingen måte. EU-debatt har vi og bør vi ha hele tida. EØS er en realitet. Ting skjer i EU, som nytt EU-parlament, klimakrise-håndtering, og Lisboatraktat. Hvis irene svarer ja i folkeavstemningen 2.10. får EU sannsynligvis en traktat som stiller EU i et annet lys, også for det norske folk. Vi får et enda mer overnasjonalt EU, med mindre makt til nasjonalstatene, med felles utenriksminister og en rekke andre endringer som vil kunne ha betydning også for Norge. Det kan bli en interessant debatt.

Motstanden mot EUs datalagringsdirektiv er sterk og bred, og er i nærheten av å ha flertall i Stortinget. Frp, SV, Sp og Venstre er klart mot. KrF utelukker ikke veto. Høyre er i splid med seg selv. Også i Ap finnes det motstand. EUs postdirektiv vekker harme og motstand i store deler av Distrikts-Norge. Blant annet har over 150 ordførere fra alle partiavskygninger skrevet under et opprop mot direktivet. EØS-avtalen som sådan skal evalueres i denne perioden. Både fra ja- og nei-sida stilles det forhåpninger til denne debatten, og ikke minst til om den vil gi en åpning for å diskutere også alternativene til EØS. For de finnes. Etter den mest EU-kritiske LO-kongressen noen gang, vil også EUs forhold til fagbevegelsen, faglige rettigheter og kampen mot sosial dumping slå tungt inn i den hjemlige debatten.

Jeg er ganske sikker på at vi kommer til å få en rekke "EU-debatter" i årene som kommer. Ja-sida har omsider skjønt at de må bygge en sterk organisasjon skal de ta kampen opp mot Nei til EU. Nå skal det bedrives "fund-raising" som det heter på ja-språk, og lokalorganisasjon skal bygges. Intet mindre enn 50.000 medlemmer er ja-general Paal Frisvolds uttalte målsetting for Europabevegelsen anno 2013 (!). Stoltenberg har holdt døra åpen for norsk EU-søknad om Island går med. Støre har sagt at det "ikke finnes noe datostempel på en norsk EU-søknad". Rike onkler har begynt å åpne lommeboka, som Jens Ulltveit-Moe. Høyres nye "EU-wonderboy" Nikolai Astrup ser fram mot 2013 og slutt på regjeringer som har selvmordsparagrafer i sitt regjeringsgrunnlag. Det er i neste stortingsperiode det store skal skje; Omkampen om norsk EU-medlemskap. Nei til EU er klar til å ta utfordringen. Vi er over 29.000 medlemmer, har en intakt og bred nei-allianse, og et klart forsprang i opinionen. Det akter vi å holde. Slik at ja-sidas drøm nok en gang forblir en hildring. Vårt mål er at 200-årsjubileet for Norges Grunnlov i 2014 skal feires i et fritt og selvstendig Norge, utafor EU og gjerne også uten den demokratikneblingen EØS-avtalen representerer.