Gjør gull av gråstein

Dyre designstoler begynner å bli ensbetydende med "sett det før", og statusen knyttet til møblene synker i takt med masseutbredelsen. En loppis-stol, derimot, vil det aldri gå inflasjon i. Men det gjelder å velge den rette, her som i livets andre affærer.
– Hjertet må dunke. Du må ha en pasjon for akkurat denne stolen. Ellers kommer du ikke til å følge den helt til mål, sier møbeltapetsermester Anne Owing.
– I tillegg må du vurdere kvaliteten. Hvis stoppen eller fjærene er utslitt, må du ha råd til å skifte dette. Skjelettet må være stabilt og bra, ellers får du en tur til møbelsnekkeren også, sier Owing, som anbefaler at man kjenner, rugger og prøvesitter før handelen spikres.

Avansert påkledning

Akkurat nå har hun en solid nyrokokko-reproduksjon på "tronen" midt i det gule verkstedet. Stolen er først kledd naken, lag for lag, og er deretter nennsomt påkledd igjen – med grov strie, ullvatt, krøllhår fra hest, og mer vatt. Over alle disse reglementerte lagene spennes det nye undertøyet, i hvitt lerretsstoff, fast. Selve møbeltrekket er kronen på verket, og kommer ikke på før etter minst tre dagers arbeid. Ofte tar det en uke.
– Man må ikke tenke at det skal bli billig. For det blir det ikke. Til gjengjeld får man et unikt møbel med en historie. Og det er jo folk veldig opptatt av, sier Owing.

På loppemarked

Historien din blir lengre og mer spennende enn om du brukte noen tusenlapper i en dyr møbelbutikk: Her kan du fortelle om hvordan du så stolen allerede fra køen utenfor skolegården. Om hvordan du tok løpefart, la konkurrentene bak deg og sikret deg ditt utkårede klenodium for en liten hundrelapp. Neste kapittel handler om alle valgene, alle pengene og alle overraskelsene. Skal møbelstoffet være i supersterk, fornuftig ull? Skal du våge deg på storblomstret velur? Viser det seg at ikke bare stoppen, men også fjærene må skiftes (dyrt)? Eller ligger det tvert imot en gjenglemt gulklokke i dypet mellom sete og rygg (lønnsomt)?
– Jeg har funnet en klokke en gang, men det var bare en vanlig barneklokke. Og masse hårnåler, av den brune gammeldagse typen. Det er gjerne fryktelig mye peanøtter, og én og annen tjuekroning. En fjernkontroll har dukket opp. Men aldri noe virkelig verdifullt, ler Anne Owing. Dette er også en fortelling om et eldgammelt håndverk, som i dag er blitt eksklusivt og sjeldent. Møbeltapetsermestere, som Anne Owing, finnes det bare rundt 40 stykker av i Norge.

Typiske kunder

– Før var kundene gjerne litt eldre mennesker, som ville overlate et velholdt hjem til sine etterkommere. De valgte gjennomgående det mest slitesterke ullstoffet. Nå kommer det mange yngre mennesker hit, til og med studenter. De har som regel ikke spesielt god råd, men velger å satse på et møbel de liker, sier Anne Owing.
Utvalget av møbelstoffer er blitt mye større, og ull er bare én av mange solide muligheter. Lyse farger og jordfarger har vært populært de siste årene, nå blir fargene litt dypere, og mønster kommer stadig sterkere.
– Blomster eller prikker er det mange som vil ha. Hvis stoffet er ensfarget, velger de fleste en veving som gir liv og struktur. Til 60-tallsmøbler finnes det godt utvalg av retroinspirerte stoffer, sier Owing.

Hun har mange hyllemeter med prøvebøker i verkstedet, slik at alle skal kunne finne sitt stoff. Her gjelder det å ikke forhaste seg, mener Owing.
– Jeg anbefaler alltid kundene mine til å ta med prøvebøker hjem i minst to runder. Valget trenger å modnes. Det er ikke sikkert at den første tanken man hadde om møbelstoff, er den riktige. Velger man feil, er det jo ikke bare å stappe stolen bakerst i skapet, slik vi gjør med andre feilkjøp.