Lag på lag med historie

En liten omvisning senere har vi fått flere konkrete bevis på historien.
Først leietakere
Her har Nora-Marie Sogn Wiik og mannen Ole Wiik bodd siden 1985. Men eie herligheten fikk de ikke før i 1999.
– Vi hadde mange år på å gå og drømme om hva vi kunne ha gjort her, hvis vi bare hadde eid. Det var mange år med "tenk om", sier Nora Marie Sogn Wiik og smiler ved tanken.
Selv er hun oppvokst på en annen gård i Svarstad. Hun er daglig leder på Husfliden i Holmestrand, og har 31 år i Husfliden bak seg. Med den bakgrunnen er det ikke vanskelig å forestille seg at hun klødde i fingrene etter å ta fatt. Huset var eid av Treschow-Fritzøe, og leieavtalen med ekteparet Wiik hadde klare forpliktelser. Treschow hadde familie i Sverige som jevnlig kom til Dalen for å fiske, og både eiendommen og huset måtte holdes i god orden.
– Jeg var inne på intervju før vi fikk lov til å leie her. De ville forsikre seg om at vi var skikket til oppgaven, sier Sogn Wiik og serverer kaffe og eplekake i peisestua.
Denne delen var inntil 1999 forbeholdt de svenske familiemedlemmene og deres gjester på fiskeferie.
Det var ikke akkurat mannen i gata som kom på besøk.
– Det var en opplevelse å ha dem her, det er morsomt å ha opplevd det, sier Ole Wiik.
De har latt gjesterommene i annen etasje stå omtrent som før, og mye av inventaret fulgte med på kjøpet da de overtok huset i 1999. Sengene er redd opp med sengetepper brodert med en T, for Treschow.
Laftet tømmerpanel
Veggene i peisestua var tidligere kledd med panel innsatt med hvalolje. Det kunne de nye eierne gjerne tenkt seg å beholde, men da de tok bildene ned fra veggene, så de at det ikke lot seg gjøre likevel. Tydelige merker etter alt som hadde hengt på veggene gjorde at de valgte tømmerpanel i stedet. På den måten passer peisestua godt til resten av etasjen, som har originale tømmervegger.
– Jeg fikk hjelp av en snekker for å få til lafteteknikken riktig. Hjørnene er særlig vanskelige å få til, sier Ole, og legger til
– Jeg er glad dette er det eneste rommet vi kledde med tømmerpanel. Det var litt av en jobb å få det riktig, og det tok sin tid.
Oppussing og utriving
Etter at Ole Wiik og Nora-Marie Sogn Wiik overtok skjøtet, har de brukt tre -fire år på å restaurere.
– Eller rive ut, kan man kanskje si. Det er mye vi har fjernet for å få huset tilbake til det opprinnelige, sier Ole Wiik.
Han står i den midtre, eldste delen, i et rom som tidligere var formannskontor.
– Hit kom arbeiderne og fikk lønna si i tidligere tider. På gulvet var det slitt en sti fra døra og bort til skrivebordet i hjørnet, der formannen satt og utbetalte lønna, sier Ole.
I dag er tregulvene slipt ned. De grove tømmerveggene er malt i en grønnfarge.
– Men først måtte vi fjerne alle lagene med tapet, panel, plater, isolasjon. Det var morsomt å jobbe seg innover her. Jeg tror vi telte til syv lag før vi kom til de opprinnelige tømmerveggene, sier Ole.
Til slutt malte de tømmerveggene i en farge som de fant på et av de innerste lagene.
– Vi skrapet av et lite flak, som vi tok med i malingsforretningen. Der analyserte de fargen og fikk laget en som er så godt som lik, sier Nora-Marie.
Tar vare på historien
En omvisning demonstrerer at lite eller ingenting har vært overlatt til tilfeldighetene i det gamle huset. Paret har arvet, restaurert eller spesialbygd møbler og inventar. På det såkalte formannskontoret har Nora-Marie selv vevd gardinene. Hun er glad i håndarbeid.
– Jeg liker male og å lage ting, og vev er nok det jeg har drevet det lengst med, sier Nora-Marie, som ofte holder kurs i veving.
I peisestua står et framskap som de ved hjelp av en snekker har bygd opp igjen etter at de fant det i en haug på hjemgården. I peisestua henger også noen helt spesielle gardiner, laget med en særegen fiskegarnknyting.
– Ingen har sett maken til dem. De var helt gule av elde da vi overtok her, så vi måtte vaske dem ordentlig for å få dem hvite igjen. Gardinspyda fant jeg på loftet. Jeg synes det er morsomt at vi får tatt vare på dem, sier Nora-Marie Sogn Wiik fornøyd.
– Hvor kommer denne interessen for det opprinnelige fra?
– Mora mi har alltid hatt en sterk interesse av å bevare. Jeg er oppvokst på en gård rett oppi her. Der hadde vi ei peisestue med ubehandla tømmervegger. Utover på 60-70-tallet var det sånn at alle skulle plate eller gjøre forskjellige ting med sånne vegger. Mora mi fikk mange gode forslag til hva hun kunne gjøre med de gamle veggene, men hun sto imot, hun ville bevare dem som de var. Det satte nok sitt preg på oss barna. Vi var stolte av at hun sto på sitt, og det er nok fra henne jeg har interessen, sier Nora-Marie.
Dette var siste artikkel i serien "Hjemme hos".