I GODT SELSKAP: Gunn Bredrup inviterer gjerne inn på en kopp kaffe og noe å bite i. Men ikke noe hun har bakt selv. Det tar så lang tid å bake og det forsvinner så fort. Tapetet er valgt ut av Riksantikvaren og i begynnelsen syntes ikke Gunn Bredrup hun kunne henge opp ting på veggen. Det gikk seg til. Alle foto: Anne Charlotte Schjøll
Livet i Bredrup-gården
HOLMESTRAND: Gunn Bredrup lever i et svært historierikt hus. Mange av dem forteller hun selv.
GLAD I: Dette skapet står rett innenfor inngangsdøren og Gunn Bredrup er fryktelig glad i det. Egentlig var det testamentert til hennes bror Håkon, men han hadde ikke plass. Heldigvis.
ROMSLIG: Hovedstuen har plass til en romslig spisestue og mange sitteplasser. Fra vinduene har man utsikt til Holmestrands-fjorden.
FAMILIEHISTORIE: De gamle fotoalbumene er trukket i skinn og viser familien i generasjoner bakover.
VELKOMMEN INN: Dørhåndtaket har åpnet opp døren for mange gjester.
BAKGÅRDEN: Utenfor kjøkkenet har familien en trivelig uteplass.
HOVEDINNGANGEN: Denne døren har Gunn Bredrup gått inn og ut av hele livet.
STASELIG: Gunn Bredrups far drev legepraksis her og familien eide hele gården. Han fikk det malt og maleriet henger i hovedstuen.
MINNER: Nydelige arvestykker fra mor og bestemor.
HISTORISK BYGG: Foto: Anne Charlotte Schjøll
VARME MINNER: Denne gamle ovnen fra Eidsfoss var alltid i bruk på barndommens julaftener. Nå nøyer husfolket seg med å tenne på noen stearinlys i åpningene.
UTSIKT: Fra spisestuen kan man se ut på Holmestrands-fjorden.
MINNER FRA INDIA: Gulvene prydes av tepper ekteparet har tatt med hjem fra India.
LYKKE: Elefanter er lykkedyr og den indiske elefanten er så klok. Gunn Bredrup har mange elefanter rundt om i hjemmet.
GAMMEL GÅRD: Gunn Bredrup bor i Emanuel-gården i Holmestrand som på folkemunne nå er Bredrup-gården.
Søk i eiendomsannonser
– Velkommen, smiler Gunn Bredrup og vinker oss opp stentrappen og inn inngangsdøren i Emanuel-gården i Holmestrand.
Det vil si, på folkemunne heter den nå Bredrup-gården. For dette digre hvite huset nede ved sjøen midt i sentrum, har alltid blitt kalt opp etter de som bor der. Og nå er det Gunn Bredrup og mannen Trygve som bor i huset.
– Her er det to inngangsdører og ingen utgangsdør, bruker vi å si. Det er så hyggelig med kaffegjester, fastslår Gunn Bredrup.
Mye fint å se
Hun viser vei inn til et blått møblementet i den største stuen. Utsikten kan man ikke klage på.
Utenfor vinduene kan øyene hvile på vannet. Over vertinnen henger en samling svart-hvitt bilder som er morsomme å mønstre. Et skikkelig anegalleri.
Mye har skjedd siden Gunn var liten og hun søsknene løp rett ned i fjorden for å bade. Den gang hadde familien panoramautsikt over fjorden, nå har de bare sjøen rett fram.
Hus har vokst opp. Gunn har vokst opp. Generasjoner har gått ut av tiden, nye har kommet til. Og Gunn har bilder av dem alle på veggen, eller i et album.
Hun forteller gjerne om familien som er avbildet.
En historie kan være slik:
– Der er mine oldeforeldre fotografert i Paris i 1854. Han var skipper for et lite rederi og båten hans het Adjø. Måtte den hete det, spør Gunn, og føyer til:
– Han gikk ned med den.
Herlig ujålete
Familiebilder. Kaffe. Sjokolade, men ikke hjemmebakst. Det er så kjedelig bake.
– Det tar så lang tid å bake og går så fort å spise opp. Nei, fnyser fru Bredrup. Det er ikke noe for henne.
Like ujålete, avslappet og historierikt som husets frue, er Bredrup-gården selv.
I en tid der det norske folk har innredning som en av sine store lidenskaper, er det befriende å komme inn i et hjem. Et hjem bygd opp av arvegods og minner, ikke satt sammen av en objekter som uttrykker siste trend.
– Alt har stått her siden jeg var liten, fastslår vertinnen.
Minnerik omgivelser
Selv har Gunn Bredrup føyd til en rekke minner fra reisene til Korea og India. Land hun har knyttet sterke bånd til.
Tre av hennes fem barn er adoptert fra Korea. I India har hun drevet frivillig arbeid i årevis og sørger nå for at seks små jenter får utdanning og en trygg framtid.
Gunn Bredrups hjem er blitt til i dette spennet mellom barndommens rike, Korea og Calcutta.
Over stolene i den ene stuen henger gamle, vakre silkesjal fra India.
– Det er ikke så veldig varmt i våre stuer, så pakk dere inn, pleier jeg å si til gjestene.
På bordene rundt om står det alltid skåler med sjokolade til gjestene.
– Hvis jeg ikke har twistpose i huset er jeg ikke helt frisk., kommenterer Gunn Bredrup og nøder gjestene til å prøve en av de to nye bitene.
De myke, lune gulvteppene har ekteparet med seg fra da de bodde i India.
På et bord står en kuleramme fra Korea.
– Det er godt å bo med minner, fastslår Gunn Bredrup.
Vil ikke flytte
Etter at barna flyttet ut, har de seksjonert opp huset og nå bor ekteparet i første etasje.
– Jeg forsøkte først å drive galleri her, men det var fryktelig kjedelig, fastslår Gunn Bredrup. Det eneste som står igjen etter galleridriften er noen kjekke klappstoler fra Holmestrand kirke.
Nå er første etasje ikke galleri, men hjemmet alle generasjonene søker. Barn, barnebarn og oldebarn.
– Alle trenger en base, fastslår Gunn Bredrup.
Hun har ingen planer om å dra fra denne basen. En lettstelt, moderne leilighet frister ikke.
– Vi er privilegerte som er så friske i så høy alder. Jeg skal bæres ut herfra, jeg håper jeg får anledning til det, sier hun.
