Minnesotamysterier

BOK
Vidar Sundstøl: «De døde»
(Tiden forlag 2009, 175 s.)
Anmeldt av
Finn Stenstad

Vidar Sundstøl fikk Rivertonprisen i fjor for sin kriminalroman «Drømmenes land». Det var en annerledes krim av flere grunner. Mer lavmælt, mindre actionfylt og ikke minst mer geografisk utenfor allfarvei enn det aller meste i sjangeren her hjemme. Handlingen er lagt til en flik av Minnesota i USA i et mektig skogsområde ved Lake Supirior som bærer preg av norsk bosetting og med stedsnavn av norsk herkomst. Det lå i kortene at Vidar Sundstøl ikke var ferdig, verken med persongalleriet eller mordgåtene, det ville komme minst en oppfølger. Nå er den her. Den heter «De døde» og ligger handlingsmessig tett opp til den foregående.

Igjen møter vi den norskættede Lance Hansen. Han er skogvokter og ble trukket inn i en drapssak der en norsk ungdom ble slått i hjel av ukjent gjerningsmann. Det vil si, man koblet en indiansk mann til saken fordi en del funn pekte i retning av ham. Han sitter inne og er siktet for drapet. Men Lance Hansen fornemmer at det ligger mer bak. Mye peker mot hans egen bror Andy. Dette er bakteppet som rulles ut i den nye boka. Vi følger brødreparet på hjortejakt i skogene rundt Tofte ved den store innsjøen. Slik Vidar Sundstøl bygger opp handlingen som utspilles i løpet av et drøyt døgn, lykkes han både med å skape en stemning av uhygge og usikkerhet, ikke bare i hovedpersonens sinn, men også hos leserne. Mistanken Lance Hansen føler mot broren, vokser stadig, og den isfronten som lenge har eksistert mellom brødreparet, hardner til, og det ender med et dramatisk crescendo i bokas aller siste partier. Men boka har mer enn dette.

Som i første bind av Minnesota-serien føyes en annen forsvinnings- og drapssak inn i beretningen. Den ligger langt tilbake i tid, til de første norske settlerne kom til området og konfliktene som oppsto i forholdet mellom de fastboende med indiansk bakgrunn og de skandinaviske bosetterne. Disse historiske elementene er stadig tilstedeværende, i «De døde» som en krønike fortalt på rogalandsdialekt og med kursivert skrift i den øvrige teksten. Ikke alltid like lett å henge på for oss, men dette og det historiske, ofte mytiske stoffet som pløyes inn i hoveddramaet, er originalt og rimelig vellykket. Vi forstår også at det må komme enda en bok om disse menneskene.

(Arkivartikkel fra 09.11.2009)