Etter katastrofen

Det er all grunn til å merke seg nykommeren Jan Roar Leikvoll. Med sin andre roman "Fiolinane" viser han at det var ingen tilfeldighet at han fikk mange blomster for debutromanen "Et vintereventyr" i 2008.

"Fiolinane" er en roman som i sitt innhold både skaker og skremmer. Vi befinner oss i en tid etter en katastrofe som har satt menneskene tilbake til et primatstadium der bare basalkreftene gjelder. Vi ser verden gjennom et guttebarns øyne og sinn. Han lever sammen med en mor, en syk lillesøster og en dominant, nærmest voldelig far. Utenfor skuret de lever i, er det gold, brennende varm ørken. Mat og vann er mangelvare. Det dreier seg om å overleve. Derfor vises ingen nåde. All humanitet er skurt vekk. Det er den sterkes rett som dikterer og dominerer. Sykdom herjer. Jeg-fortelleren har nettopp vært ute samen med faren og gravd ned det avmagrede legemet til storesøsteren. Liket skjendes av en tilfeldig forbipasserende. Som betaling for det bestialske får faren en glassperle. Fargespillet skaper skjønnhet som setter følelser i sving hos gutten. At det ikke bare er det dyriske som er tilbake i guttens utpinte kropp, fornemmer vi. Den avfeldige bestefaren som bor i et skur litt unna den forjagede familien har en fiolin som gir toner ved berøring. Bestefaren forteller om en tidligere eksistens der musikk og skjønnhet også fantes. Dette vekker til live noe annet og mer enn den dyriske, maskuline råskap som faren utøver og vil overføre til sønnen.

"Fiolinane" er en dystopisk, brutal roman som skildrer det postapokalyptiske sivilisasjonssammenbruddet på realistisk vis. På mange måter minner romanen om så vel Knut Faldbakkens "Uår" som Cormac MacCarthys "The Road", altså dommedagsprofetier og sammenbrudd. Stilistisk er Leikvolls roman uhyre velformulert i sin totalt nøkterne, avskrelte form. Rystende, brutal, men tankevekkende.

Publisert tirsdag 06. april 2010 kl. 15:21.
Sist oppdatert onsdag 07. april 2010 kl. 09:18.