Børsta stål

Teater Ibsen gjør unna to feiringer på en gang. De feirer at det er 35 år siden teatret ble opprettet, samtidig som de tar avskjed med huset, Festiviteten i Skien. Det har vært deres hjem i alle disse årene. Feiringen gjør de med teatrets største produksjon noensinne. Utendørs har de gjort større forestillinger, men på scenen er musikalen "I blanke messingen" det største teatret har båret frem. Flyttelasset vil i høst bevege seg i retning av Klosterøya i Skien, hvor det nye hjemmet skal gi institusjonen bedre albuerom.

"I blanke messingen" er filmen som dukket opp på kino i 1997. Den ble en kjempesuksess. En dramatisering for scenen så raskt dagens lys, og den fikk også en kjempemottakelse. Historien er enkel. Hva gjør en når arbeidsledigheten holder på å ta knekken på en, og et helt samfunn? Stålverkene i Sheffield er nedlagt og mannfolkene har ingen steder hvor de kan finne en jobb. Ja, bortsett på supermarkedet da, men i mannfolkenes øyne er jo det arbeid for kvinnfolkene. Dermed er ikke det å tenke på. Kvinnene jobber, gutta holder på å gå opp liminga, og selvmordstankene er ikke langt unna.

Når så Chippendales-guttene kommer til byen, og drar fulle hus, dukker tanken opp. Hvorfor kan de ikke gjøre dette selv? Med en liten, men viktig vri, skal de få damene til å strømme til. De skal gå hele veien og gi tilskuerne alt, i blanke messingen. Instruktør Trond Lie har skapt en røffere forestilling. Her er det mer børsta stål og ikke så polert, og det er helt riktig. Disse stålarbeiderne kan jo egentlig verken synge, danse, eller strippe, det er jo hele poenget. Musikalsk ansvarlig Guttorm Guttormsen lar også det gjenspeile seg i det musikalske. Sounden fra det utmerkede femmannsbandet har akkurat den samme røffe stilen, noe som kler melodiene. Musikalsk står forestillingen sterkt. Lie har hatt utmerket hjelp til det koreografiske av Katrine Chi. Rytmen i forestillingen halter litt, men det bør en kunne stramme opp og gjøre noe med. Det er en troverdig utvikling mannfolkene har, fra ikke å vite forskjell på venstre og høyre fot til å få beltet og bukser av på en overbevisende sensuell måte. Det fungerte så bra at damene i publikum, og de var i flertall, ropte og ønsket seg mer. Det fikk de.

Geir Morstad gjør en meget troverdig Dave, den tykkfalne, som holder på å trekke seg ut av prosjektet, mye på grunn av magen. Ola Otnes er stankelben, med en sterk tro på at han kan gjøre Elvis-parodier. Det kan han, men han vet det bare ikke. Jan Ø. Wiig er en like håpløs danselærer som han kanskje var økonomisjef på fabrikken. I så fall ikke noe rart at den ble nedlagt, men han senker seg ned til de som jobbet på gulvet og blir med. Petter Aagard gjør en festlig Ethan som tror han kan løpe opp på veggene, siden han har sett det bli gjort på film. Han og Jonatan Filip gjør en nydelig duett sammen. Den som starter det hele er Jerry. Han er en evig optimist, strever for å få beholde samværet med sønnen, og han er spilt av en frisk og opplagt Kjetil Tefke. Det er også kvinner med, og den mest synlige av dem er Jeanette, pianisten spilt av Sylvia Salvesen. Hun er repetitøren fra helvete, men med masse varme når det behøves. Lena Barth Aarstad gjør en sterk Georgie, gift med Dave, mannen hun elsker tross mave og arbeidsledighet og det som måtte følge med det. Øyeblikket da hun veder hjem igjen gjør hun med nydelig følsomhet.

"I blanke messingen" har blitt en severdig og underholdende forestilling. Den har et persongalleri som det er hyggelig å bli kjent med, og alle byr på seg selv.

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av forestillingen på Notodden. "I blanke messingen" spilles 12/3 i Bakkenteigen kulturhus, 19/3 Nøtterøy kulturhus og 23/3 på Oseberg kulturhus.