Bortvendt og imøtekommende

BILLEDKUNST
Maleren
Ragnar Almén Haugar Vestfold Kunstmuseum

Det er over 25 år siden jeg første gang så Ragnar Alméns malerier i en kjeller i Tønsberg. Den gang hadde han atelier i byen og utstillingen ble vist i Café Galleri. Stillebenet «Frokost» rammet varig med sitt intense uttrykk, likeså noen lysende selvportretter á la van Gogh.

En bortvendt rygg går igjen i Ragnar Almén kunst, men han vender oss ikke ryggen, han byr på hele seg. I «Strandvandrer», mer som emblematisk utgave av hans egen skikkelse mot månesøylens myteomspunne fjordspeiling i Åsgårdstrand.

I «Uten tittel» fra 1995 portretter Almén seg selv ved siden av Kafka og Bjørneboe, intet mindre. Det handler om et følt slektskap og identifikasjon både med dikterne og deres litterære outsider-univers. Hans egne erfaringer og andres får en angjeldende og troverdig utforming.

Nabobildet anno 2011 gir oss den mørke fjorårsdagen alle vil huske. Dermed trer Almén like inn i debatten om kunstens rolle i dette nære og komplekse. Han er blant dem som griper til et naturlig engasjement for de rammede og formlikheten med hans eget er åpenbar. Det grafisk sorte og grå kler motivet: som avisportretter mot et bastant mørke med bare anelser av lysglimt. For noe er bare mørkt, likevel kan man tenke at kunstverk som skal bli stående kan vinne på å ta tiden til hjelp, selv om følelsene tilsier noe annet.

I «Ateistens hvile» fra 2000 er kunstnerens velkjente lenestol vendt mot et hjørne, bort fra gørra, som likevel ikke lar seg stenge ute. Virkemidlene er maleriske, frie strøk settes opp mot stringensen i en halvt nedtrukket rullegardin. «Historien gjentar seg» sier tittelen på motivet inspirert av det kjente bildet fra Warszawa-gettoen der jødegutten strekker armene i været. Men hvem er herrefolket denne gang?

I «Mens vi venter» fra 2009 videreutvikler Almén sitt gamle motiv med den gamle stolen som fornyes i enda et nytt uttrykk, gløden har fått innpass, men ved siden venter det hvite kledet dekket som trekkes over når stolen ikke lenger vil være i bruk. Et personlig, men også allmenngyldig motiv. Enda farligere blir sittemøbelet når det settes opp mot en elektrisk variant i «Gardners stol og min» fra 2011. Samfunnsrefseren og kunstneren Almén inngår som så ofte en fruktbar allianse.

Tegninger Almén viste på en utstilling før jul skildret inntrykk fra et hotellrom med uoppredd seng. Når disse motivene vises som gråtonemaleri, er mye av den intense stemningen og nærværet beholdt, ikke minst gjennom lyset, slik det siles gjennom en gardin på «Hotell Wysplanski rom 063». Et kjærlighetsrede kanskje, men også en talende, ventende hvile. Ambivalensen føles sterkt i dette utstillingsrommet, men fra den hvite dynen fornemmes kroppsvarmen.

Melankolikeren når oss gjennom vakre «Høstasters» og en blafrende gjenglemt campingstol.

Hekken har vokst stadig høyere om et liv og et kunstnerskap, men signaturen er standhaftig blodrød. Almén behersker dette spennet, og maler det vakre, som på trass: I «Inn i mitt rom» invaderer syrinene lik trifider med sin skjønnhet og voldsomme duft. Sevjen stiger i naturen og «I min fars hus» møter sødmen et stort og sorgtungt tolkningsrom, mens hans lette, vakre kvinneakter vibrerer av fransk og impresjonistisk intensitet.

I kontrast står Ragnars Alméns «Bebudelse» med knokkelhånd som blir hans svar på Munchs, som står også han «mellom klokken og sengen». Eller på broen, eller på en ferge som legger fra land.

På 1970-tallet var Almén allerede kjøpt inn av Nasjonalgalleriet med grafiske blad, etter hvert trådte allsidigheten fram. Bronseportrettet på sokkel av tre har innslag av forstyrrende kvist som fundament for kunstnerportrettet: at den forfinede bronsen understøttes av det jordnære, med rom for utskudd er fint poeng man kan lese ut av verket, om man vil.

Det kjennes svært riktig at Ragnar Alméns kunst er løftet fra kjellergalleriet opp bakken til Haugar Vestfold Kunstmuseum. Utstillingen vises til 29. april og kan anbefales.