Det er på Oseberg det rocker

Wow, wow, wow, hvilken aften. Det går mange år mellom slike store opplevelser fra en norsk scene. Med en maske foran ansiktet som bærer trekkene til Freddie Mercury entrer Åge Sten Nilsen scenen til tonene til "The show must og on". Fra det øyeblikket og i de neste 150 minuttene hadde han publikum i sin hule hånd. Den fullsatte salen visste hva de var kommet for å høre, en fantastisk hyllest til Mercury og bandet Queen, og de fikk det. Queen ble startet i 1970, og ble historie da Freddie Mercury døde i 1991.

Allerede fra det første nummeret er publikum med, de klapper og synger, nesten alle kan tekstene og vet hvilken låt som kommer bare de hører de første tonene i introen. Sjøbodkoret, byens eget kor, trylles frem på scenen og gir hovedpersonen formidabel støtte, og allerede i den andre låten "Keep yourself alive" dirigerer Sten Nilsen publikum, og han får akkurat den tilbakemeldingen han ønsker. Sten Nilsen har med seg fire dansere på scenen som dukker opp når introen til "Killer Queen" høres. Henriette Hamli er ansvarlig for det koreografiske, men den siden kunne ha vært mye bedre utnyttet når de nå først er med. Synd når gode dansere bare fungerer som visuelt scenefyll. Bandet Queen besto av fire musikere, Roger Taylor, Brian May og John Deacon ved siden Mercury. Da føles det naturlig i opplegget å bringe inn tre mannlige korister som også får sine solonumre, men det oppdages raskt at det blir feil å kalle dem korister. Andreas Aasbø trår til med en energi og et totalt engasjement i "Save me" som virkelig kan ta pusten fra en. Hvilken rå stemmeprakt, men også de to andre, Stian Joneid og Jonas Groth er av samme kaliber. Joneid gjør "Is this the world we created" med en varm og nydelig innlevelse, og Groth gjør en sterk "I am in love with my car".

Musikerne spiller en viktig rolle i dette showet, og det er ikke en hvilken som helst gjeng som står bak på scenen under Geir Langslets ledelse. I den ene låten etter den andre drysser det ut lekkert gitarspill som i bl.a. "A kind of magic", og de skaper tunge musikalske løp med kompakte lydbilder med den rette rockefoten på plass. Lydanlegget holder ikke den samme kvaliteten som musikerne, og det er synd da en slik gjeng fortjener det beste.

Første avdeling blir avsluttet med "Somebody to love", og da har Åge Sten Nilsen allerede vært igjennom elleve av Queens store hits, men det skulle komme mer. Andre halvdel åpner også sterkt og tungt med "We will rock you", og publikum er fremdeles med. Sittende på trappen fremfører Sten Nilsen "Too much love will kill you", og når han tror at han kan gå hjem og avslutte kvelden med "Another one bites the dust" kan han bare glemme det. Publikum vil ikke gi slipp, de ønsker mer, og mer kommer det. Ekstranumrene varer i nesten tyve minutter, og publikum står opp og danser med. Den som ikke klarer å gjette hvilken sang som avslutter festen må finne seg i å stå i skammekroken. Det fremføres over tyve av Queens beste melodier. Dermed tar showet publikum med inn i Queens utrolige universum som viser hvilken rik og mangfoldig musikkskatt de skapte. Dette er musikk som består. Showet står og faller med Åge Sten Nilsen, men han er så enormt sjenerøs, gir så mye av seg selv og han er gjennomsyret av kjærlighet til denne musikken, og han har sjarm, og sist men ikke minst, han synger som en gud. Han er en ekte rocker og stor scenepersonlighet. Om det svinger på Park så rocker det desto mer på Oseberg.