Detaljenes dronning

Til hvilken side har naboen din hårskillen? Lå det snø på høyre side av bilen din i morges? Hvor mange søppelkasser passerer du på vei til jobb? La du i det hele tatt merke til det? Eller enda viktigere; bryr du deg?

Det gjør Anne-Lin. Ikke bare bryr hun seg, det er jobben hennes å legge merke til små, men langt fra uviktige detaljer.

Forleden la hun snø på den samme fuglekassa 15 ganger.
Tønsbergjenta er nemlig «script supervisor» i en av Norges største barnefilmproduksjoner, «Yohan».

Filmen spilles inn i Kristiansand-området, og handler om barnevandring i Agder ved forrige århundreskifte.

Staben teller 50-60 personer, rollebesetningen rundt 100, og antall dyr i filmen er også mangesifret. Midt i det hele står Anne-Lin med stoppeklokke og notatblokk.

Full oversikt

Stillingsbeskrivelsen er enkel. Anne-Lin skal observere, korrigere, og notere ned absolutt alt som skjer på filmsettet.

– Blant de kritiske faktorene når du lager film er scener som inneholder barn, levende dyr og vinterlandskap. Vi har alt på en gang, ler hun.

– I tillegg foregår innspillingen på to ulike kontinenter. Mesteparten på Sørlandet, men også noe i Los Angeles. 12 timers arbeidsdager er heller ikke uvanlig.

– Mitt ansvar er å få kontinuitet i opptakene. Alle detaljer er vesentlige, både når det gjelder klær, sminke og omgivelser. For å si det sånn, hvis jeg gjør en feil er det det første som havner i tabbefilmene i ekstramateriellet, ler Anne-Lin.

Tellekanter på telttur

Hennes ekstreme nese for detaljer ble utviklet allerede i barndommen.
– Da jeg var mindre ryddet jeg klærne mine etter fargekoder, og strøk tøyet før jeg skulle på speidertur.

Anne-Lin ler.
– Du kan vel si at jeg har en tendens til å henge meg litt opp i det jeg gjør.
I en filmproduksjon et det ikke rom for å gjøre noe stykkevis og delt. Det fikk Anne-Lin erfare da en scene skulle inneholde en snødekt fuglekasse.

15 ganger fuglekasse

- Det er en scene i filmen der faren skal ut og reise. Sønnen hans, Yohan, står da ved en fuglekasse, som er dekket av et lag nysnø. Yohan, som er veldig trist i den scenen, stryker vekk all snøen på fuglekassa.

– Og så er det kutt. De vil ta scenen om igjen. Så da blir det å dandere snøen igjen, da. For å si det sånn, jeg la snø på den fuglekassa kanskje 15 ganger. Og det er jo ikke bare å hive oppå heller, for det skal jo se ut som nysnø.

Utenfor komfortsonen

Og sånn holder det på. Hver dag i ukesvis. Men Anne-Lin går ikke lei, tvert i mot.
– Jeg lever langt utenfor komfortsonen noen ganger, både når det gjelder mat og søvn. Men, jeg er en person som jobber best hvis jeg får leve litt på kanten. Jo mer press, desto mer detaljert blir jeg.

Anne-Lin ler, og roter i veska:
– Jeg har jo egentlig fri, da. Men som du ser så har jeg alltid med meg stoppeklokka. Uten denne og en notatblokk er jeg rimelig fortapt.