En helvetes jobb

Boka bygger på fanzinekilder (stensilerte nyhetsbrev) fra tidlig 90-tall, den bruker intervjuer med et utvalg personer som var en del av norsk black metal (eller svartmetall, som Rem velger å kalle det). Han bruker egne musikkhistoriske kunnskaper for å sette denne musikksjangeren i historisk sammenheng, og han bruker sin kunnskap som litterat for å analysere tekster fra bandene før, under og etter den norske black metallens fødsel.

Hva er black metallens opprinnelse, dens vesen og drivkraft? Hva er ideene bak det som koblet med diverse kriminelle handlinger, kirkebrenninger, drap og vold, skapte musikksjangeren? Rem snakker om black metal-bandenes tekstinnhold, setter dem i sammenheng med sosiologiske fenomener, personforhold i den lille klanen (blant annet drapet på Øystein Årseth) og tradisjoner innenfor heavy metal.

En serie hypoteser luftes i boka. For eksempel at ungdommene som utviklet norsk black metal, var drittlei av at den hvite mann ble sett på som overgriper i verdenssamfunnet. I boka forsøker Rem å mane frem en ide om at kidsa som startet disse bandene egentlig var et resultat av en slags hvit fremmedgjøring, en ide som etterkrigstysklands generasjoner sloss mot: "Det var våre forfedre som var overgripere, ikke vi". Bokas tittel spiller på dette og fremmedfrykten som økte i takt med økt innvandring til Norge på 90-tallet. Den spiller også på et av musikksjangerens bumerker: Skriking i høyt toneleie, et brudd med tidligere ekstremmetallsjangre.

I "Innfødte skrik" bruker Rem mye plass på å dokumentere utviklingen av ideene bak black metal. Han forsøker kronologisk å redegjøre for en skiftende retning i bandenes ideologier, fra satanisme til odinisme. Og spekulerer på hvorfor bandene plutselig (i løpet av noen år) bytter tekstinnhold. Rem er inne på om dette kan skyldes ren sjokkeffekt. At Satan ble harry, skyldtes det at sjokkeffekten ble borte? Sjokk er ikke noe nytt i musikk: Finn det mest tabubelagte i samtiden og utnytt det for å skremme eller protestere. Rent ungdomsopprør altså. Men Rem spekulerer på om det ligger noe mer bak sjokkeffektene. I alle fall skulle mengden dokumentasjon omkring odinisme/satanisme/rasisme i boka tilsi at Rem konkluderer (uten å si det med rene ord) med at de norske black metallerne mente det de skrev. At de var alvorlige i sine ytringer til mediene. At de var alvorlige i sine liksminkede og onde uttrykk. I alle fall sitter jeg med et inntrykk av det er det Rem mener.

Antakelig vil alle artistene som er nevnt i boka føle at kronologien og faktaene er korrekte. Det er ikke der boka har et problem. Den er nemlig svært grundig i sin dokumentasjon (og tekstanalyse). Problemet ligger i det som fremstår som forfatterens egne konklusjoner og sosiologiske forklaringer og musikkhistoriske linjer. Det blir mye spekulasjon og lite dokumentasjon ut over å sammenstille udokumenterbare påstander og diverse hypoteser. Jeg har en følelse av at mengden dokumentasjon skyldes behovet for å støtte mange av hypotesene, men kanskje også til glede for alle millionene lesere som potensielt kan komme til å kjøpe boka?

Jeg sitter igjen med et kritisk inntrykk til bokas hovedtese om black metal-scenen i Norge som en samfunnsrelatert reaksjon. Sjangeren som ble et verdensomspennende musikkfenomen kan ha vært mer av en ungdommelig flipp, enn noe situasjonsbetinget og strukturelt, slik Rem gir et inntrykk av. At det var tilfeldig og tøffe-seg-holdningen som lå til grunn for kontroversen rundt bandene, er dokumentert av de sentrale folkene flere ganger. Rem nevner dette, men fortsetter gjennom hele boka å mate hypotesene med informasjon som støtter ideen om at black metal-bandene virkelig var rasister og odinister.

Men bevares, det må ha vært en helvetes jobb å samle alle opplysningene om dette obskure temaet. For "Innfødte Skrik" er en interessant bok for folk som er opptatt av norsk black metal. Det er mange musikknerdete detaljer å glede seg over i boka, et gjennomgående godt språk, og fint driv i redigeringen. Fordi jeg er interessert i fenomenet, slukte jeg boka. Det tror jeg mange andre også vil gjøre.

Hvorfor Rem nesten ikke kommenterer selve det musikalske uttrykket, kanskje det viktigste for utøverne av sjangeren, dypest sett, er merkelig. Terningtrekk for det.

PS! Denne boka kommer ut omtrent nøyaktig samtidig med Varg Vikernes' comebackplate "Belus". Siste ord i boka får Shinings Jørgen Munkeby fra Tønsberg, som på sin siste Shining-plate ("Blackjazz") forsøker å blande black metal og jazz.