Forstyrrende troverdig

Det er kveld. En alvorlig mann (Fuith) kommer hjem, parkerer bilen i garasjen og bærer handleposer inn i huset. Han stenger for vinduene, låser opp den polstrede kjellerdøren og dekker på bordet. Til to. En gutt (Rauchenberger) kommer opp, setter seg ved bordet og spiser. Etterpå vasker de opp sammen og ser på TV, før gutten må ned bak låste dører igjen. Etter å ha tatt seg en røyk og pusset tenner går mannen ned i kjelleren og inn på rommet til gutten. Han lukker døren bak seg – og det er ingen tvil om at det skjer noe som absolutt ikke burde skje der inne.
 

Vi vet at lignende saker skjer i virkeligheten. Men hvordan er det mulig? Hvordan kan noen være så grusomme? Det gir ikke «Michael» noe svar på, men den skildrer noen måneder i den pedofile mannens liv på en distansert, betraktende måte. Noe som ikke gjør filmen mindre sterk. Vi ser Michael i hverdagslige situasjoner på jobben og i små øyeblikk som forteller en hel del om ham, og vi ser hvordan han holder familie og potensielle venner på en armlengdes avstand. Og vi ser guttens ensomhet og resignasjon. Noen forhistorie får vi ikke, men mye kan leses ut av det lille som sies.
 

Følelsen av sensasjonslyst er helt fraværende, noe som blant annet kan tilskrives filmens oppbygning og noe uvanlige klipperytme. Troverdigheten er total, og de to hovedrolleinnehaverne gestalter sine roller på en perfekt måte. For øvrig må det innrømmes at det er vanskelig å sette ord på hva dette stillfarne, spennende og ubehagelige dramaet gjør med en. Dette er til å bli helt satt ut av.