Makeløse Meryl

Hvis du håper på en grundig gjennomgang av den første og hittil eneste kvinnelige britiske statsministerens liv og levnet, vil du bli skuffet. Dette er nemlig ingen klassisk biografi om den såkalte jernkvinnen. Ei heller er det et politisk dokument fra den ene eller den andre siden.
 

Vi møter en aldrende Margaret Thatcher (Streep) en morgen hun er ute for å kjøpe melk på egen hånd etter å ha kommet seg usett forbi vaktholdet. Vel hjemme igjen spiser hun en rolig frokost med ektemannen Denis (Broadbent) – som egentlig ikke er der. Denis har allerede vært død i noen år, men Margaret både ser og hører ham. Derfor er hun en smule engstelig for at hun holder på å bli gal, og har endelig besluttet å rydde i sakene hans. De neste par-tre døgnene dukker det stadig opp minner, og i veloppbygde – og så godt som kronologiske – tilbakeblikk tas vi med tilbake til viktige hendelser i Margarets liv.
 

Det handler primært om det å bli gammel og forsøke å forsone seg med tingenes tilstand. Noe som er et både vemodig og interessant utgangspunkt. Virkelighetens Margaret Thatcher er nå dement, og i filmen ser vi klare tegn hos rollefiguren. Tilbakeblikkene er sett gjennom hennes øyne, og aldri har jernkvinnen fremstått mer menneskelig. For dem som ønsket et oppgjør med hennes kompromissløse lederstil og harde, konservative linje er det derfor lite å hente. Vinklingen er subjektiv – noe som fungerer godt når man er innstilt på akkurat det.
 

Men hvor greit er det at portrettet er så vidt mykt? Så forsonende? Og så rørende? Hadde det vært bedre å lage noe mer politisk informativt når man tilfeldigvis har valgt å lage en film om selveste Margaret Thatcher? Burde filmskaperne signalisert et tydelig ståsted? Eller holder det i massevis å tegne et nært portrett med utgangspunkt i hovedpersonens indre liv – også når man vet at dette ikke egentlig er Thatchers egne betraktninger, men filmversjonens? Det er det virkelig verdt å pønske på – og kanskje kommer flere enn undertegnede til at «Jernkvinnen» faktisk har det som skal til – på sine premisser. At filmen fratar Thatcher verdigheten, som flere av hennes meningsfeller og tidligere kolleger visstnok mener, er det i alle fall ikke vanskelig å si seg klart og tydelig uenig i.
 

Det som også er helt klart, er at Meryl Streep er ubeskrivelig god. For selv om hun var fin også i britiske Phyllida Lloyds forrige film, den lettbente musikalen «Mamma Mia!» (2008), er det i en rolle som denne hun virkelig får vist at hun er i en klasse for seg. «Jernkvinnen» har foreløpig vunnet åtte priser, og er nominert til enda flere, primært takket være Streep. Og fantastisk makeup! To Oscar-priser bør absolutt være innen rekkevidde.
 

Stalltipset er altså å være forberedt på hva dette er – og ikke er.