Gikk i fella til slutt

TEATER
«Musefella» av Agatha Christia
Thesbiteateret/Sjøbodteateret Papirhuset teater
Anmeldt av
Fredrik Rütter

Thesbiteateret har vært en aktør i det frie teaterfeltet i 40 år, og kan i dag smykke seg med tittelen, Norges eldste frie eksisterende teatergruppe. De har brynt seg på Agatha Christies stykke «Musefella» før. Det spilte de ved åpningen av Papirhuset teater for 20 år siden. Det fine med dette stykket er at det har en rollebesetning med god spredning når det gjelder alder.

Dermed er det noe å bite i for de gamle ringrevene i Thesbiteateret Marit Simonsen, Geirr Johnson og Frank Lie. De var med for 20 år siden, men da selvfølgelig i andre roller. Ungdommen som medvirker nå, kanskje noen er Thesbiteatrets fremtid, er rekruttert fra Sjøbodteateret.
Scenograf Hannah Simonsen har skapt en meget hjemmekoselig og stilfull engelsk dagligstue. Her er peisen, skrivebordet og de dype skinnstolene på plass. Det unge paret Mollie og Giles Ralston har arvet dette store huset på landet, og vil satse på å drive et koselig pensjonat. Allerede åpningsdagen strømmer gjestene til, men det skal snart vise seg at et fryktelig snevær isolerer huset fullstendig, og telefonlinjene bryter sammen. Det er tid for skumle handlinger og grusomme opplevelser, men hvem er morderen, og hvorfor? Det skal vise seg at alle har sine små eller store hemmeligheter.

Denne versjonen av «Musefella» viser tydelig hva erfaring på en scene har å si. De tre thesbierne, med all den bagasje de bærer på, står frem som forestillingens ryggrad. Mrs. Boyle, i Marit Simonsens skikkelse, er helt herlig som stykkets sinnatagg. Hun finner ikke noe positivt i noe eller noen, og er virkelig hespetreet fra helvete. Hun har driv i replikkene, og er gjennomført i den fysiske utformingen av rollen. Frank Lie følger opp. Han spiller Luigi Paravicini, italieneren som kjørte av veien rett utenfor pensjonatet, og helt uanmeldt nærmest ramler inn døren. Lie har et arsenal av små detaljer som han fyller rollen med, og med sin vanlige underfundige humor har han mange små poenger som han serverer med et glimt i øyet. Geirr Johnson har valgt å legge sin major Metcalf ned på et usynlig, ikke tilstede nivå, og dermed går han nesten i ett med tapet. Disse tre har styrke og evne nok til å bygge egne rollefigurer, og de vet å avlevere sine replikker, noe som har gjort at instruktør Steinar Thorsen kanskje ikke har behøvd å bry seg så mye om dem.

LES OGSÅ: Jubilerer med Christie-klassiker

Derimot så trenger fremtiden, ungdommen, desto mer hjelp til personinstruksjon for å kunne skape hele mennesker ut av sine roller. Her skorter det en god del på det. Thorsen har skrudd forestillingen effektivt sammen. Folk kommer inn og ut der de skal, men kanskje har ikke tiden strukket til for den personlige oppfølgingen av den enkelte.
Fawn Isabella Carlson spiller den unge pensjonatfruen. Joanna K. Myrelli gjør den effektive Leslie Casewell, nervøs fra første entré. Andreas Restad er den som har ansvaret for å lede og gjennomføre alle politiforhørene. Kenneth Ivarsson spiller Mollies ektemann, og Stian Løvli gjør en hysterisk ung mann som er interessert i andre unge menn, men her har instruktør Thorsen latt det tippe helt over. Felles for alle rollene som de unge besitter, er at de har skapt sin type for rollen og personen de skal være, men derfra er rollen ikke blitt videre utviklet til levende mennesker. Replikkene avleveres, men hva med innholdet i dem?

Hvis noen opplever at dette er negativt mot de unge så er det feil. De viser mye spilleglede og oppfinnsomhet. Scenebevisstheten hos dem alle er stor, og de har et potensial for å gå videre, og nå lengre. Kanskje er det disse som skal bli de nye kreftene i Thesbiteateret med tiden? Men i denne forestillingen skorter det på den alltid like viktige personinstruksjonen som til slutt er med på å skape en helhet og troverdighet over en forestilling.
Søndag 19. februar er den siste planlagte forestillingen, og tross enkelte innvendinger er den definitivt overraskende og severdig.