Grøsseren som forsvant

Lørdag kveld styrtet et fly med mengder av britiske skolebarn på Amfiscenen til Nationaltheatret i Oslo. Det er opptakten til forestillingen "Fluenes herre". Ungene som var med flyet er sendt bort fra en krigssone hvor alt blir bombet. Flyet deler seg i to, og styrter på en øde øy. Her skal de overlevende prøve å organisere sitt liv i påvente av at redningen skal komme. Den kjente boken er skrevet av William Golding. Han fikk Nobelprisen i 1983 for sitt forfatterskap, og "Fluenes herre", skrevet i 1954, var hans andre bok og mest kjente bok. Den har blitt filmet flere ganger, og den ble dramatisert for scenen i 1995.

De ni guttene som overlever flystyrten finner hverandre etter hvert. De første reaksjonene er at nå kan de gjøre akkurat hva de vil siden det ikke er noen voksne som har overlevd styrten. Til å begynne med er det leken og gleden av å være fri som står i fokus. Men Piggy (Tone Mostrøm), en ganske snusfornuftig unge, forstår at de må organisere seg om de i det hele tatt skal klare å overleve. Da er det at behovet for en leder oppstår, og Ralph (Ine Jansen) blir i første omgang valgt. Da begynner leken i tilværelsen gradvis å forsvinne og alvoret tar over, mye på grunn av at Jack (Andrea Bræin Hovig) er den som ser seg selv som den naturlige sjef. Han får med seg rebellen Roger (Marika Enstad), og den hysteriske Maurice (Kjersti Elvik), og de flytter til den andre siden av øyen. Gnisninger oppstår mellom gruppene, og sammenstøtene blir mer og mer alvorlige, og det ender med drap. Redselen gjør at det blir skapt et monster som ikke eksisterer, men som de jakter på, og det ender opp i en ren menneskejakt. Jack får overbevist de andre om at monsteret befinner seg inne i Ralph. Er mennesket bare ondt hvis det ikke er underlagt orden og regler? Det kan oppleves at Golding er av den oppfatning.

Instruktør for "Fluenes herre" er Marit Moum Aune. Hun har gjort noen bevisste valg som det at alle rollene blir spilt av kvinnelige skuespillere. Det er en spesiell vri, siden alle rollenavnene er guttenavn. En tanke bak det kan være at det er enklere å få spinkle kvinnekropper til å illudere gutter enn røslige mannfolk. Troverdigheten øker med andre ord, og det skal de ha kvinnene som har utforsket guttekropper i hele prøveperioden, det fungerer utmerket. Selv damer med lang fartstid som Mari Maurstad illuderer utmerket som den nærsynte, nervøse Sam. Marika Enstads egenrådige og primitive Roger, røslig som få, han som til slutt dytter Piggy utfor stupet, gjør en flott innsats, men det er på linje med alle på scenen. Allikevel har ikke regissør Aune lyktes med å skape en forestilling som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Sivilisasjons undergang skjer ikke på scenen. Det blir for snilt, det berører dessverre ikke, selv om handlingene er grusomme, og guttenes utvikling går bare i en destruktiv retning, mer og mer fysisk vold. Det at forestillingen ikke berører må regissøren ta på sin kappe, skuespillerne gjør det beste de kan, og vel så det, ut av det de har fått å spille på.