Kampen ikke over

Det som nå kan sies om tiårets mest omtalte bokverk, Karl Ove Knausgårds «Min kamp» som altså er her med nummer fire i en rekke som ikke skal avsluttes før det sjette bindet forligger om noen måneder, kan i kortform samles i disse linjene: Mye repetisjon, noen sterke partier, en forfatter med uomtvistelige dikteriske evner og med en misunnelsesverdig litterær energi.

Det helt nye i hovedhandlingen, og for meg det beste i boka, er beretningen om forfatterens ettårige opphold i Håfjord på Senja som erstatningslærer dit han søkte lærerpost på slutten av 1980-tallet rett etter gymnaset for å tjene penger som han i neste omgang skulle bruke til reise ut i verden for så å realisere det han allerede i gymnasdagene kjente som sitt livskall: å bli forfatter. Vi møter en 19-årig ung mann med pubertale drømmer og drifter, som betrakter de oppløpne ungjentene på skolen med mer enn bare saklige lærerøyne. Bak kateteret gjør han en absolutt brukbar jobb, verre er det med driftslivet. Sentralproblemet er tidlig sædavgang, noe som kommer behørig på plass i romanens aller siste side. Senja-skildringen skiller seg imidlertid ikke mye fra en lang rekke tilsvarende skjønnlitterære verk i norsk litteratur der brunst, fantasi og mislykkede ungdommelige tilnærmelser er beskrevet. Dette til tross, skildringen av året i Nord-Norge er levende, nært og troverdig utbrodert; skrevet med en episk kraft som viser kvaliteten i Knausgård skrivekunst. Oppbygningen av disse partiene er fullt og helt på romanens narrative premisser, det vil si med spenningsoppbygning og utvikling slik psykologiske romaner av denne typen forventes å ha. Slik jeg leser disse partiene, krenkes ingen, selv om forfatteren åpenbart legger igjen realitetsspor. Men det litterære fiksjonsgrepet som Senja-partiene bærer preg av, løfter teksten mer i retning av roman enn memoarverk.

I de resterende partiene i «Min kamp 4» vender Karl Ove Knausgård nok en gang tilbake til oppvekst og familieliv med detaljbeskrivelser av forholdet til moren, faren, broren og besteforeldrene. Her nærmer disse skildringene seg ren repetisjon av familiebeskrivelsene i de tre foregående bøkene. Sentralt står det smertelige og kontroversielle forholdet til den stadig mer fallerte og alkoholiserte faren, som, skal vi tro forfatteren, gradvis går helt til grunne. Fortellerteknisk er disse retrospektive tilbakeblikkene ren skjønnlitteratur, men med mange elementer av privatliv, som så langt kommet i dette særegne prosjektet, ikke lenger har sensasjonens kraft i seg.
Som romanprosjekt der det skal komme ytterligere to bind, blir spenningsmomentet hvorvidt Karl Ove Knausgård kan bringe inn noe nytt som kan bære denne serien helt til mål, uten ørkesløse gjentagelser. Faresignalene er allerede kommet i denne boka, men jeg ser ikke bort fra at forfatteren har noen jokere i ermet.