Macbeth uten begjær

Til årets Shakespeare-forestilling i Thaulowhullet som er den niende, har scenograf Ole Jacob Børretzen valgt å snu på alt i forhold til de siste årene.
Han har plassert publikum der spilleplassen har vært, og der publikum har pleid å sitte har han bygd en enorm borg. Dermed blir alt mye tettere og kontakten med skogen og naturen er nesten helt borte. Med denne løsningen forsvinner noe av det som har vært Thesbiteaterets varemerke i hullet - nå blir det bare nok en uteforestilling.
Når det er sagt så fungerer Børretzens borg, sammen med en sober lyssetning av Ola Hansen, utmerket som stedet hvor de mørkeste og grusomste hemmeligheter er å finne i hver krok. Med sine uendelige dype ganger er det et sted som tærer i stykker de som bebor det. Thesbiteateret har satset stort på denne "Macbeth", og de lykkes langt på vei.

William Shakespeares "Macbeth" er hans mørkeste stykke hvor begjæret, lidenskapen og et sykelig ønske om makt driver menneskenes handlinger, særlig gjelder det ekteparet Macbeth.
Men det har sin pris viser det seg. Her er få av Shakespeares lange monologer. Stykket består av mange korte scener som er mettet med informasjon. Den driver de involverte fram til slutten og fullbyrdelse av heksenes spådom, katastrofen.
Svenske Thomas Almquist har komponert utmerket musikk som er like skjebnesvanger som spådommene og synet av borgen. Hans landsmann Thomas Segerstrøm er hentet fra Gotland for å ta seg av regien.

Det kan virke som at Segerstrøms mål har vært å få fram en forestilling hvor tempoet opprettholdes, og at det ønsket har gått på bekostning av nyansene.
Ei heller har han klart å få inn begjæret og lidenskapen som er drivkraften bak handlingene. Det er forbausende mangel på overraskelse eller vantro hos Macbeth da han får vite av heksene at han skal bli konge. Det som bør være et vulkansk forhold mellom ekteparet Macbeth, med et utemmet seksuelt begjær, fremstår nærmest som et platonisk forhold.
De ser knapt på hverandre, ei heller berører de hverandre da han endelig kommer hjem fra et blodbad av en krig.

Sturla Berg-Johansen spiller Macbeth. Teksten sitter som et skudd, men dessverre oppleves det at ordene kommer før de er tenkt.
Han kunne definitivt ha fått mer hjelp til tekstbehandlingen, og det er først i de siste scenene at det virkelig løsner. Her viser han plutselig at det bor mye uforløst i hans Macbeth, det er der, men fødselshjelpen har ikke vært god nok.
Mads Jørgensen gjør et fint bilde av adelsmannen Macduff, han som til sist beseirer Macbeth og gjør heksenes spådommer til sannhet. Svenske Peter Järn er meget synlig i sine roller som doktor og general Banquo. Hans gjenferd er ustyrtelig komisk. I den scenen har ikke instruktøren klart å skape nok tyngde hos de andre medvirkende til å skape den nødvendige balanse i rommet, og en av stykkets viktigste øyeblikk skusles bort.
Marit Simonsen dukker opp både som sjefsheks og sterkt animert portnerske, og begge figurene er ubetalelige, herlige typer som er befriende i denne ellers så ensporede første del. Det blir bedre etter pause hvor instruktøren har klart å tette det hele sammen, det blir mindre formelt, og det skjer mer gjennom et fysisk uttrykk.

Det er også merkelig at Segerstrøm ikke har benyttet seg av muligheten til å la skogen bevege seg fra Birnam til Dunsinane for å oppfylle heksenes spådom, når det spilles ute i en skog. Da siste replikk falt, falt også den første regndråpen, noen felte tårer over den grusomme skjebnen til Shakespeares personer.