Musikalsk fortellerteater

Det er ikke bare tekstene Jon Fosse har skrevet direkte for teaterscenen som finner veien til scenen. I 2007 kom hans kortroman "Andvake" ut. Den fikk da en strålende mottakelse. Det er en fantastisk liten fortelling, både lys og mørk i stemning, og som har klare religiøse undertoner. Det unge paret Alida, hun høygravid, og hennes unge festmann Asle driver rundt i Bjørgvins gater. De er nettopp kommet inn til byen fra landet. De er ikke i stand til å finne et sted å bo de blir avvist uansett hvilken dør de banker på. Noen stall er ikke til å oppdrive, og herberget de finner har en innehaver bak disken som sikler bare ved synet av Alida.

Den unge felespilleren Benedicte Maurseth ble for to år siden kåret til Årets unge folkemusiker. Med den tittelen fulgte muligheten for henne til å velge sitt eget prosjekt. Hun valgte Fosses kortroman hvor hun opplevde at klangbunnen i boken var som en slått. Hun har selv skrevet musikken til teaterversjonen. Med på laget har hun fått Svein Tindberg, en skuespiller med lang fartstid i å fremføre lange og tunge monologer som Markusevangeliet og Apostlenes gjerninger. Kjetil Bang-Hansen har hatt ansvaret for en minimalistisk, nesten usynlig regi, men som er utrolig effektiv. Tindberg og Bang-Hansen har samarbeidet i mange år, og kjenner hverandres styrkeforhold ut og inn. De har tatt unge Maurseth med seg inn i teaterets verden, og de har tatt imot hennes musikalske uttrykk med stor respekt. Hun har gitt dem det musikalske i gjengjeld noe som har resultert i et meget finstemt, musikalsk fortellerteater.

Det begynner med lavmælt felespill, et spill som er gjennomsiktig nesten glassklart. Maurseth setter med musikken en skjør stemning som når som helst kan gå i tusen knas. Maurseth har en nydelig tone i instrumentene sine, men i visse øyeblikk blir hennes musikk litt for avmålt i forholdet til Tindbergs dramatiske kraft i hvordan han tolker teksten. Asle er felespiller i tredje generasjon, og mitt på scenen står feleskrinet som er hans dyreste eiendel. Det er en stor del av hans identitet, og det var når han spilte i sitt første bryllup at han traff Alida. Det var den dagen han klarte å spille slik at han følte det store svevet komme, og det store svevet i det levende livet for Asle er Alida. Tindberg veksler i sin fremførelse mellom rent fortellerteater, uten å ta i bruk følelsene, teksten leses rett frem, men plutselig vrir han litt på intensiteten og tilfører en dramatisk og dypere tilstedeværelse. I de mest dramatiske øyeblikkene tar han i bruk hele sin formidable evne til å formidle tekst slik at den blir visualisert for publikum. Kjenner en til Fosses roman fra før er det en forskjell fra det å lese romanen og å få teksten overlevert fra scenen. Leserens mulighet til å skape egne bilder blir strammet inn når den fremføres intenst og levende. Det skjer en komprimering av teksten som mister noe av sin frihet. Dette er ikke noen tung innvending da forestillingen er var, følsom, og tekst og musikk har øyeblikk hvor de smelter sammen. Denne scenefremføringen av "Andvake" er en fantastisk inngang til Jon Fosses verden, en verden en bør unne seg å tre inn i. Er det noen som undrer på hva andvake betyr er det enkelt sagt å være søvnløs.

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av forestilling på Det Norske Teatret. Forestillingen spilles i kveld på Nøtterøy kulturhus, og 28. februar på Bakkenteigen kulturhus.