Musikkpolitisk ukorrekt

Bare et år etter den forrige skiva, kliner Tønsbergs dedikerte industriarbeidere metallhammeren i ståplata og viser frem en nysveiset skive. Den har samme formen som den, «Sinners International», og da den kom anmeldte vi skiva til en femmer og kalte den «Råere, tøffere, bedre». Og jammen fortsetter dette i norsk sammenheng musikkpolitiske ukorrekte prosjektet der det slapp for ett år siden. Men Zeromancer har skrudd opp temperaturen på skjærebrenneren enda noen hakk. Låtene er mer intense, mer industrimetal, mindre klissklass, mer tyngde, enda mørkere, enda hardere.

På «The Death Of Romance», for øvrig en passende tittel på bandets hardeste skive, skuer Zeromancer tilbake til sine barndomshelter. Til Depeche Modes mest industrielle utgivelser, Nitzer Ebb, Skinny Puppy, til Front 242s kliniske computertrommer, og selvsagt til mannen som står igjen som kongen over alle industrirockkonger, Trent Reznor (Nine Inch Nails).

Men selvsagt er de åpenbare popmelodiene, allsangsrefrengene og de massive veggene av synthharmonier stemplet inn. Forskjellen på den nye og den gamle skiva er kanskje at Zeromancer nå tillater seg å være mer industrirock, mindre pop? Gitarene er litt høyere, trommene tydeligere og synth-soundet enda mer utpreget.

Plata åpner med en sampleintro av obskur karakter. Så øser bandet på med «Industrypeople» og et tungt syntetisk basskomp før det eksploderer i stadionrock og seige singalongharmonier.

«The Hate Alphabet» er bygget rundt et, for sjangeren, klassisk ompa-komp, mye brukt av Marilyn Manson og Nine Inch Nails. Men sjangerklisjé til tross, klarer låta å suggerere fordi den veksler mellom rolige og kraftige partier.
Albumets tittelkutt, «The Death Of Romance», er en ren ballade som ikke gir meg stort mer enn nostalgiske minner om Seigmen.

Og på «The Pygmalion Effect» er Seigmen-lenken enda tydeligere der en enslig gitar med ekkoeffekt møter en fenderbass. Men det varer ikke lenge før Seigmen-feelinga forsvinner. Over kompet ligger et lappeteppe av elektroniske snacks og et refreng som fenger. Kompleks og fin låt som tar det beste fra Seigmen og kombinerer det med Zeromancers vanvittige produksjon.

Spor seks, «Murder Sound», og vi er tilbake i det knallharde industrimiljøet igjen. Et refreng som gir frysninger nedover ryggen og tydelige effektarsenal fra tidligere nevnte Nine Inch Nails. Kanskje platas beste låt.

I «Revengefuck» tightes skrustikka til. En uptempo og aggressiv intro ender i et kraftfullt korharmoni-øs før vi tas med inn i bandets mørkere og kyniske partier der metalgitarer, hvin og elektronisk støy får rytmisk plass, før alt ender godt med det volumøse refrenget.
I spor åtte, «Virgin Ring», er Zeromancer på tryggere grunn igjen, men som nevnt: Gitarer, trommer og elektroniske instrumenter er mye tydeligere på plass i produksjonen og gir et hardere preg til en låt som er en grei poplåt.

«The Plinth» fungerer som en hvilelåt. Den har det samme tilbehøret som «Virgin Ring» men blir litt for tydelig popflirt for min smak. Skivas svakeste spor sammen med tittelkuttet.

«Mint» er også en balladeaktig låt. Forskjellen på den og tittelsporet er at på «Mint» kommer Zeromancers musikalske kreativitet og låtskriving sammen på en bra måte. Programmering, instrumentvalg og lydmiksen er tilpasset låten på en fantastisk måte. De iskalde elektroniske lydene får rom til å bygge opp låten til et solid klimaks uten å miste industrirockens desperate og brutale uttrykk. Perfekt, skummelt og følelsesladet!
«V» er likhet med «The Hate Alphabet» bygget rundt et komp som er lett å forholde seg til hvis man liker industrirock. Men noen korpartier og noe staffasje overrasker sammen med refrenget. Så avsluttes det hele med enda et obskurt sample.

Produksjonsmessig er gutta industrigølvet på vei inn i ledelsen. Bandet har selv tatt opp, skrudd og produsert plata. «The Death Of Romance» låter som om den er produsert av de beste av de beste. Og det er nettopp det Zeromancer er, best av de beste i landet. Og det er merkelig at Norge ikke helt klarer å omfavne dette fantastiske bandet.

Men industrirock er vel ikke musikkpolitisk korrekt for tiden?