Når stoppet du sist i Revetal?

– Nå er dere nok spente på hva Re har å by på, sier Kjersti Jacobsen med et optimistisk, stort smil.

– Det er ingenting å se på her da. Bare jorder, kommer det tørt fra sidelinja.

De tre ungdommene som sitter rundt et bord utenfor kommunehuset i Revetal har ikke tro på at det er noe vits å lage reisereportasje fra Re kommune.

– Har dere vært og sett på labyrinten da? spør Kjersti.

– Labyrint?

– Ja, den er ganske kul, den, altså. Når du ser den ovenfra, ser den ut som labyrinten i «Ondskapens hotell».

Den mest skeptiske blir plutselig veldig ivrig.

– Har du sett den filmen eller? Den labyrinten er svær, liksom. Hvis det finnes en sånn her, må vi se den, sier han til kameraten.

Labyrinten er svær. Vi har blitt med Kjersti opp på kontoret, hvor hun zoomer seg inn på vidunderet via Gule Sider.

– Labyrinten består av 1177 grantrær og er et minnesmerke over slaget på Re som sto i 1177, forteller hun.

LES OGSÅ: Hva er det egentlig med Hof?

Etter å ha skiftet til sitt selvlagde middelalderkostyme, tar Kjersti oss med til Stange gjestegård hvor vi får se den i virkeligheten.

Snøhetta

– Her er den altså. Dette er en ekte labyrint. En såkalt trojaborg. Ikke en sånn Donald-labyrint som man ikke kommer seg ut av, sier Kjersti før vi begir oss inn mellom grantrærne.

Labyrinten er bygget opp som en spiral. Man går en halv kilometer før man kommer til midten. Kjersti forteller at denne typen labyrinter har blitt bygget helt siden tidlig jernalder. Da ble de bygget i stein.

– Men dette er den eneste labyrinten jeg har sett som er laget av trær. Det er sønnen på gården som har tegnet og konstruert den, Rainer Stange. Han er en av Norges beste landskapsarkitekter og har blant annet jobbet for Snøhetta, sier Kjersti entusiastisk.

Arkeologhjerte

Neste stopp er Våle prestegård.

– Dette stedet får arkeologhjertet mitt til å banke fortere, sier Kjersti, idet vi svinger inn på gårdsplassen.

Her er det mye historie.

– En del av tømmeret i denne bygningen er fra 1640, sier leder i Våle historielag, Marit Solli, og peker mot den gule hovedbygningens vestre fløy.
Inne i hovedbygningen er det et stort hull i veggen. Der har det foregått en arkeologisk utgraving som gjør vår guide ekstra nysgjerrig.

– Du kan få se rapporten fra kulturhistorisk museum i Oslo, sier Marit til Kjersti etter endt omvisning. Vi har sett mye; biskopens gamle overnattingsrom, en rokokko-ovn som fortsatt er i drift, et rom med bilder og historier som presenterer kunstnere med tilknytning til Våle. En sofa med svaneutskjæringer og en utedo med glansede kongebilder fra 1971.

RE-odor Felgen

Nå er det imidlertid rapport, vaffel og is som står på programmet. Vår pratsomme guide blir konsentrert og merkelig stille.

– Jernalder, kokegroper, beliggenhet, datert, mumler hun.
Nå er det Øyvind Skjeggeruds tur til å prate.

– Det viktigste stedet på gården var møkkakjelleren, er det første han sier.

Møkkakjelleren er Øyvinds domene på Våle gård, men det er ikke gjødsel som opptar ham. Øyvind har skapt et levende museum for teknofrelste unger i alle aldere. Etter å ha forklart konseptet skjønner vi at dette er noe vi må se. Øyvind åpner portene og drar i en spak. Hele rommet vibrerer. Symaskiner, en sjøpumpe han har funnet i en elv og en billignende konstruksjon fra 1913, med fungerende motor – alt styrt fra én og samme maskin.

– Dette er et sted hvor man kan delta. Her er det lov til å ta og føle på ting. Jeg tror ofte folk savner det når de er på museum, sier han fornøyd, når han ser våre beundrende blikk.

LES OGSÅ: Norges sykeste sykkeltur?

Øyvinds møkkakjeller er utrolig. Han har en overraskelse til Kjersti også.

– Når tror du denne er fra? spør han og rekker frem en gjenstand av bronse med inngraveringer.

Det ser det ut som et slags våpen. Kjerstis arkeologinstinkt er nok en gang vekket. Men dette er bare en oppladning. Det er i oktober hun virkelig skal bryne seg. Slaget på Re i 1177 skal stedfestes.

– Det er verre enn å finne en nål i en høystakk. Du må finne høystakken først, sier
Kjersti.

Men hun har en plan og hun ønsker ikke konkurrenter med metalldetektorer velkommen. Du kan kjøre forbi neste gang du passerer Re også.