Noe helt annet

Det har blitt mye William Shakespeare denne sommeren i Tønsberg. Ikke mindre enn to "Hamlet"-forestillinger har publikum kunnet glede seg over. Den ene spilt av Thesbiteatret i Thaulowhullet, mens den andre, i et mye mindre format, i Papirhuset teater. Thaulowhullet er nå ferdigspilt, Kattas versjon i Papirhuset er bare kommet halvveis.
Kattas Figurteater og Grå Gubber har gjort en kjempesatsing ved å kaste seg over en klassiker som "Hamlet". Egentlig er hele ideen absurd, men det har ikke stoppet Anne Helgesen fra å skrive nytt manus, definitivt basert på fader Shakespeare, og ta regien for hele oppsetningen. Forestillingen begynner ute i kafeen hvor publikum får en overstrømmende velkomst. Det er øyeblikket før de bærer de tilstedeværende til sine plasser i salen. Aldri har en sett skuespillere være så glade i møtet med publikum.

Helgesen har skapt en forestilling som beveger seg på flere plan. De spiller "Hamlet", men det handler nesten like mye om Grå Gubber, Pelle Ask, Espen Dekko, Geir Robsrud og Ingjerd Skrede. Bare en gang blir det fremsagt flere setninger forfattet av Shakespeare, resten av tiden snakker figurene en slags forståelig kaudervelsk. Skuespillerne går inn og ut av rollene, plutselig er de seg selv, og det indre dramatiske livet i teatergruppen kommer til syne. Det er alltid noen som drømmer om de andres roller, og mener at rollelisten må være feil. Det er ikke alltid like enkelt å tre inn igjen i diverse figurer og føre stykket videre. Det brukes film som vises på bakteppet, og det synges og danses over en lav sko mens historien går mot sin nådeløse undergang. Det å bruke sangen fra filmen "Titanic" som gjennomgangsmelodi er jo helt konge. De seilte jo også mot undergangen uvitende om hva som skulle komme. Det er en søkt parallell, men den fungerer.

Instruktør Helgesen viser et oppkomme av fantasi og kreativitet, og hun har fått skuespillerne med seg i denne herlige galskapen. I visse øyeblikk er det mer show og farse enn seriøst teater, og det er nettopp i skjæringspunktet mellom alle teatrets former at denne versjonen finner sin styrke. Latteren sitter løst mens dramaet ubønnhørlig ruller mot den slutt som alle vet vil komme. Regissør Helgesen har tillatt seg det meste underveis, men det er en gjennomført konsekvent tolkning hun skaper, det er mye moro både for store og små. På skikkelig Shakespeare-maner er scenen overstrødd med døde kropper når siste setning er sagt, og det siste kårdestøt er gitt. Det er som det skal være, men det har vært noe helt annet enn hva en forventer når det er fader Shakespeare som er opphavsmannen.