– Trampeklapp så salen gynget

Konsert
Gitarkameratene
Oseberg kulturhus

Det kan ikke være noen tvil om hvem som skal opptre denne kvelden på Oseberg kulturhus. På scenen er det stilt opp ti gitarer, én banjo og et trekkspill. Her er det gjort klart til de virkelige Gitarkameratene, de som publikum strømmer til for å få oppleve igjen. Da de entrer scenen tar det mindre enn to sekunder før den stappfulle salen er helt med på notene og kontakten er etablert. Vi er venner for livet, og det stemmer nok at en gang gitarkamerat – alltid gitarkamerat.

Øystein Sunde forteller om sin rolvandring i butikken til Tønsbergs Maskinforretning tidligere på dagen, en butikk han oppfordrer alle i salen om å ta vare på. Jan Eggum har vært ute og vandret klokken halv seks på morgenen. Nå er det datteren han tar med ut på tur, ikke som tidligere, at han ville ha vært på vei hjem fra et eller annet sted.

Humoren sitter løst og de småfleiper med seg selv og hverandre. Repertoaret er jevnt fordelt på de fire, og de støtter hverandre musikalsk gjennom hele konserten som varer i nesten to timer med masse godlåter. Publikum er med hele veien. Salen er ikke vanskelig å be når Lillebjørn Nilsen ønsker korstøtte. Salen koker når Sunde tar et avsnitt av sin spesielle historiefortelling om skihoppets begynnelse. Det nynnes med og takten trampes når Halvdan Sivertsen drar i gang med brudemarsj fra Lødingen til selvskrevet tekst.

Det kan ikke være noen tvil om at Gitarkameratene, hvis de ønsker det, kan få oppfylt ønsket som de synger om, vi vil leve lenge vi. Publikum ønsker det i hvert fall, det ble det gitt tydelige tilbakemeldinger om. Halvdan Sivertsen kommenterte at når de gjorde sine første konserter på åttitallet hadde avisene skrevet at fire aldrende herrer med gitarer var på turné. Hva skulle avisene skrive nå da, over tjue år senere? Ville det bli en overskrift om påskemiraklet i Tønsberg? De har en herlig kjemi sammen på scenen, og det virker som at de elsker formen. Salen applauderte flere ganger spontant for gitarspillet når de utfordret hverandre, mens Eggum hele tiden takket for applausen for hans gode bassgitarspill. Lillebjørn Nilsen fikk alene avsynge sin aller første sang han skrev, nemlig den nydelige «Danse, ikke gråte nå», som ble fulgt opp av en rask utgave av «Tanta til Beate». Da publikum skjønte at det nærmet seg slutten spratt de unisont opp fra stolene og trampeklappet var så kraftig at salen begynte å gynge. Publikum fikk sine ekstranumre, men hadde de fått det som de ville kunne denne konserten ha fortsatt langt ut i de små nattetimene, og Eggum hadde ikke kommet hjem før klokken halv seks, akkurat i tide til å ta datteren med ut på tur. En stor aften som de som har billett kan glede seg til, de fire har jo fått et nytt navn nå, nemlig utsolgtkameratene.

Publisert onsdag 30. juni 2010 kl. 08:01.
Sist oppdatert onsdag 30. juni 2010 kl. 09:51.