Uoppklart avismord

Tidligere Dagblad-journalist Ottar Jakobsen har skrevet en bok som dessverre fremstår som Dagbladet selv: Rotete, uredigert, overfladisk og uten særlig evne til å bringe noe nytt til torgs. Dessuten har den en annen lite flatterende likhet med avisen den er ment å omhandle: Forsiden lover noe det ikke finnes særlig dekning for på sidene inni. Vi blir nemlig lovet beretningen om Dagbladets forfall, hvordan den har utviklet seg fra å være en "frekk og frisk bulevardavis" til å bli den irrelevante og tøvete "du"-fokuserte "kultur- og debattavisen" den i dag fremstår som. Unektelig et meget spennende og særdeles interessant tema for alle oss som i årevis selv har revet oss i håret over denne tidligere kvalitetsavisens totale fall.

Men det eneste Jakobsen, som helt sikkert selv er en dyktig nyhetsjournalist, evner å fortelle oss om dette temaet er at han personlig synes Jens P. Heyerdahl er en dust, at Jens P. Heyerdahl er grisk og at Jens P. Heyerdahl ikke har peiling på moderne avisdrift, og at alt dette til sammen nå har ført Dagbladet til stupet. Ja vel? Det vi her vil ha, er, etter de journalistiske grunnprinsippene hvem, hva, hvordan, hvorfor og når var det at Dagbladet forfalt? Jakobsen nøyer seg med overfladiske, til dels flåsete betraktninger samt en lang rekke negative karakteristikker av Dagbladets ulike redaktører siden Bjørn Simensens dager på midten av 90-tallet. De helt konkrete prosessene som har ledet Dagbladet til sin nåværende falleferdige tilstand, sies det svært lite om. I den grad dette i det hele tatt omtales, gjøres det med et annet særdeles velkjent Dagblad-verktøy: harelabben.

Det verste er imidlertid den totale mangelen redigering (blant annet er det som helt naturlig ville ha vært et forord, plassert på side 62-63!) og en rød tråd. De tannløse utfallene mot Dagbladets "inkompetente"ledelse de siste 15 årene er sauset sammen med en rekke ikke spesielt spenstige anekdoter fra Jakobsens eget virke som pressemann. Her går det hulter til bulter mellom forfatterens egne møter med diverse samfunnspersoner og det som egentlig vel er ment å være bokens anliggende: selve Dagblad-tragedien. Anekdotene kunne Jakobsen med hell ha spart til en eventuelt senere anledning. Han lover oss her "beretningen om et avismord", om hvordan og hvorfor dette har fått lov til å foregå. Den leverer han dessverre ikke. Triste saker.