– Vellykket og stilfullt

Kombinasjonen av konsert og folkefest fører noen ganger til mer eller mindre sammenraskede programmer. Tilsvarende har parolen «noe for enhver smak» bidratt til sprikende konsepter. Folkefest blir da lett en framtredende faktor på bekostning av kunstnerisk helhet og sammenheng.

Sett i et slikt panorama ble årets festspill- og fyrverkerikonsert på Karljohansvern i Horten den kanskje mest vellykkede og stilfulle på lenge. Som publikummere ønsker vi helst en ledetråd. Den fikk vi, blant annet i form av det vi kan kalle «beskrivende» eller «fortellende» musikk.

Vi tenker da først på musikken som innledet det hele: Sergei Prokofievs (1891-1953) ballettmusikk (ballettsuite) til William Shakespeares «Romeo og Julie». Og videre Paul Dukas (1865-1935) «L’apprenti sorcier» (Trollmannens lærling), som bygger på Goethes «Der Zauberlehrling». Verket er ikke minst blitt berømt i kraft av Walt Disneys animasjonsfilm «Fantasia» fra 1940.

Felles for Prokofiev og Dukas var deres unike egenskaper, hva instrumentasjon og orkestral fargelegging angår. Altså et rikholdig og utfordrende materiale å fordype seg i for dirigent og orkester. Og når det gjaldt musikalske farger og kontraster, ble fredagens konsert på Karljohansvern en flott opplevelse.

Allerede i åpningsakkorden hos Prokofiev merket vi oss dirigenten Ingar Bergbys evne til å utmale det massive og dramatiske. Han slo på denne måten an en karakter som kom til å prege tolkningen av de to omtalte verker. Altså en type musikalsk grunnfarge.

På denne bakgrunnen lot han sine musikere utfolde seg med sine mange kvaliteter for mer enn 6000 tilhørere. Disse kvalitetene viste seg både å kunne sparke hardt rytmisk på samme tid som de åpenbarte seg som lyrisk varme. Til dette lydbildet hørte også sansen for det pikante og raffinerte.

For å oppnå dette kreves dyktige musikere og god ensembleånd. Kongelige Norske Marines Musikkorps besitter pr. dags dato alt dette, og presterer/leverer på høyt nivå med sterke musikalske poenger.

Fyrverkerikonsert uten gjestesolister er utenkelig. I år falt valget på de to norske Grand Prix-personlighetene Alexander Rybak og Didrik Solli-Tangen. Naturlig nok fikk vi høre deres to respektive finalelåter. Disse kjenner vi fra før, for å si det slik, og de trenger neppe noen ytterligere kommentarer fra vår side.

Imidlertid ga Didrik Solli-Tangen oss en både lyrisk og fulltonende versjon av den neapolitanske «Torna a Sorriento» fra tiden omkring århundreskiftet 1800/1900. Dette er en italiensk «sviske» som har gått gjennom kvernen av en lang rekke versjoner. Vidt forskjellige sangere som Robertino Loretti, Luciano Pavarotti, Elvis Presley og Dean Martin har bidratt til dette. Men tar vi ikke helt feil har Solli-Tangen en framtid i musikkteaterets og operaens verden. Hans vokale behandling av «Torna a Sorriento» sa sitt om dette.

En fascinerende skikkelse på den norske kulturarenaen er Alexander Rybak når det gjelder beherskelse av så vel fiolinbue som stemmebånd. Det første fikk vi et vakkert eksempel på i Ole Bulls «Seterjentens søndag».

«Music for the Royal Fireworks» av Georg Friedrich Händel var nok likevel det de fleste hadde sett fram til. Men salige Händel bruker sjelden å dukke opp alene til denne årlige begivenheten. Med seg har han alltid pyroteknikker Kjell Hanshaugen. Og sammen frambringer de den reneste magi av bevegelser, farge- og klangprakt.

Publisert søndag 27. juni 2010 kl. 15:23.
Sist oppdatert søndag 27. juni 2010 kl. 15:39.