Det tredje standpunkt

SV vil være partiet som forfekter et tredje standpunkt i integreringsdebatten: ikke at minoritetene må bli som majoriteten. Heller ikke at vi unnskylder brudd på prinsipper som vi setter høyt hvis de kan forklares med tilhørighet i en annen kultur. Det tredje standpunkt handler om å insistere på at vi skal være én nasjon. Det som binder oss sammen er ikke hvor lang slektstavle vi har i Norge, men at vi bor her og er glad i dette landet. I den norske nasjonen er det derfor plass til mennesker med røtter og tilhørighet også andre steder i verden. Det som skal binde oss sammen er noen felles, ufravikelige verdier slik som demokrati, likestilling og sosial likhet. Disse verdiene må respekteres av alle. Men ellers skal vi akseptere religiøst og kulturelt mangfold, fordi ulik bakgrunn og identitet er en styrke, ikke en trussel.

Et slikt tredje standpunkt handler om "å være kompromissløs nyansert" sa integreringsminister Audun Lysbakken på SVs landsstyremøte i helga. Det betyr at vi alltid må være ærlige: Ærlige om alt som går bra, men også ærlige om hva som går mindre bra. Integreringsdebatten på SVs landsstyremøte, som Tønsbergs Blad omtaler på lederplass 1. mars, handlet om svært mye mer enn bruk av hijab. Men hijabdebatten kan gjerne ses på som et eksempel på en nyansert integreringspolitikk. Når kvinner bruker hijab, kan det være mange grunner: For noen er det et symbol på religionen som de tilhører og som gjør at de stolt bærer sin hijab. For andre er det et undertrykkende plagg som de føler seg tvunget til å bære. Vi ønsker at alle kvinner skal kunne velge selv og være ansvarlig for sitt valg.

SV er opptatt av at barn skal ha like muligheter til å kunne foreta sine valg som voksne. Derfor er vi negative til at barn påtvinges hijab. Det er heller ingen tradisjon i muslimske land at barn bærer hijab. Å dekke til håret hører sammen med en ide om ikke å friste menn som seksuelle objekter. Hijab på barn handler altså om en seksualisering av barn som vi ikke ønsker – på samme måte som vi er negative til en kapitalisme som lager moter med høyhælte sko, brystholdere og bare mager for små jenter. Samtidig er spørsmålet om hijab mer sårbart enn bare mager på majoritetsbefolkningens barn. Endel muslimer føler seg misforstått og sett ned på, med god grunn, fordi de ofte utsettes for diskriminering. Vi må ha en toveis kommunikasjon. Det er ikke sikkert at det er hensiktsmessig å forby alt vi ikke liker. Et lovforbud mot hijab vil ikke fremme inkludering. Kanskje oppnås målet bedre gjennom samtaler og lokale løsninger, slik skoler i dag løser andre problemer knyttet til hvordan barn kler seg og oppfører seg.

Innvandrerne i Norge kommer raskere i arbeid enn i land som Sverige, Danmark og Nederland. Annen generasjons innvandrere tar i større grad høyere utdanning enn majoritetsbefolkningen. Uten innvandrere hadde Norge stoppet. Med innvandrere har vi fått nye og spennende kulturimpulser. Men samtidig skal vi være ærlige på at de problemene som ofte får dominere dagsordenen, som tvangsgifte, større grad av fattigdom eller mindre likestilling i innvandrerbefolkningen, er reelle problemer som det skal gjøres noe med. Får vi et mer realistisk bilde av utviklingen, og at vi faktisk lykkes ganske godt som flerkulturelt samfunn, blir det lettere å finne felles grunn til å gå løs på det som er vanskelig. Den største faren i dag er at mistenksomhet og mangel på respekt mellom majoritet og minoritet, slik at det blir vanskeligere å fortsette den positive utviklingen der det går bra, og vanskeligere å skape positiv utvikling der ting ikke går bra.