Dronning Bianca tittet inn og jeg hørte Sverres trinn

Jeg vil så gjerne synge litt om byen,
jeg vil så gjerne gi min kjærlighet,
så vær så god –
forsyn deg av menyen,
så vandrer vi to sammen
dit du vet.
Vi by’ner under Fjellet
der jeg fødtes,
i kongelig miljø,
i Farmandsvei.
Dronning Bianca tittet inn,
og jeg hørte Sverres trinn
der hvor baglere og
birkebeiner møttes.

Nei, jeg blir ikke ferdig med Fjerdingen. Stadig kommer jeg tilbake. Enten tusler jeg alene eller sammen med en gjeng venner og turister. Hver gang opplever jeg noe nytt, noe som inspirerer eller enda oftere – noe som irriterer.

La oss ta irritasjonene først: Den gamle Zernikoff-gården, like ofte kalt Tschudi-gården og min barndom også Lauenborg-gården, ligger der som en nyslått kongelig mynt og viser hvordan det kan og bør gjøres, hvis man har viljen – og pengene. Allerede i min barndom trodde jeg dette huset skulle falle sammen. I hvert fall ventet jeg at balkongen skulle falle ned.

Tvers over gaten ligger så «politipalasset» som reistes på ruinene av Farmandsveien 18 (mitt barndomshjem) og nr. 20 og 22 med tilsvarende gamle trehus i Hertug Guttormsgate.

Åsså Karin (Pedersen) som hadde restaurert sitt koselige, hvitmalte hus i Birkebeinergaten. Det var ikke noen bønn: Fløtt deg! Her skal lovens sterke hånd holde til! «Loven» ble der noen ganske få år og etterlot seg et gebiss i et ellers ærlig Fjerdingen-ansikt.

I krysset Peder Lagmannsgt. og «Herte-gutte-gata» ligger en ruin og skjemmer en av hoved-årene til selveste Slottsfjellet. I dette krysset fikk jeg som 12-åring min første premie på langrenn (og min siste). Premien var en treblyant med viskelær. Det var 2. premie i et renn, «Tomsbakken rundt», med tre deltakere i min klasse. En av dem trakk seg! Vinner ble Ragnar Edh (Kalheim).

Her har jeg stått utallige ganger og forsøkt å få oppmerksomheten bort fra ruinen, som allerede begynte som en ruin i mine guttedager og som i dag ligger der fremdeles – som en ruin. Hvorfor skjer det ikke noe med dette som amerikanerne ville kalt «an eyesore», for det er jo det det er – en skjønnhetsflekk ved selve inngangen til Seterkafeen, til Tallak (Tælæk) og til vårt internasjonalt velrenommerte ungdomsherberge/vandrerhjem.

Hvem har ansvaret? Vi bruker millioner på nye ideer for å forskjønne byen, og vel er det, men vi glemmer det gamle som trenger ettersyn og fornyelse. Rett nok er det et norsk arkeologisk dogme at middelalderruiner skal forbli ruiner, men det kan vel ikke gjelde det som er bygget i de siste generasjoners levealder? Kan ikke vår lokale juss/politikk slå i bordet og si: Dette bør/vil/kan vi gjøre noe med. Og det straks!

Men så – før adrenalinet tar helt overhånd. Fjerdingen er fremdeles en trivelig bydel. Fra hjørnet Birkebeinergata/Hertug Guttormsgt strømmer vakker orgelmusikk fra en konserterende organist som øver, mens tvers over krysset har vår siste stortingsrepresentant inntatt min barndoms kolonialforretning: Oscar Karlsvik.

Takk for at dere har beholdt den gamle trammen, Maren og Lars. Det var barndommens lille tribune for det som forgikk ute i gaten. Lykkelig er den som har en tram i livet som en kan feste minnene til. Steintrammen var kanskje det mest udødelige ved barndomshjemmet i Farmandsveien 18. Men også den forsvant.

Hva husker så de mange tusen, gjerne yngre turister, som fra hele verden kommer til Tønsberg. Kanskje er det Fjerdingen og Vandrerhjemmet med verdens hyggeligste og premierte vertinne, Margrethe Horne.

Hennes bevertningssted, «Pikeværelset» er en nyskapning i beste Fjerdingen-stil, enkel, varm og trivelig som vandrerhjemmet og hele Fjerdingen for øvrig.