ØNSKER VISSHET: : Folk flest vegrer seg for å melde fra når man ikke får visshet om at barnet får det bedre – og når taushetsplikten hindrer oss i å få høre hvordan det går etter at vi har meldt fra. Illustrasjonsfoto: istockphoto.com

Er barnevernet utgått på dato?

Vi har alle et ansvar for å melde fra når barn har det vondt, skriver artikkelforfatteren.

Anne-May Hogsnes

Annonse

Formålet med Barnevernsloven er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.
I § 3 står det: Kommunen skal følge nøye med i de forhold barn lever under, og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og adferdsproblemer.
Barneverntjenesten har spesielt ansvar for å søke avdekket omsorgssvikt, adferds-, sosiale og emosjonelle problemer så tidlig at varige problemer kan unngås, og sette inn tiltak i forhold til dette.

Noen tilfeldige eksempler: En mor har store problemer med piller og alkohol. Moren er alene med flere små barn. Barna blir flere ganger observert ute i nattøyet sent på natten. Naboene reagerer og melder fra til barnevernet. Barnevernet ringer moren og avtaler tid og dato for en samtale. Moren er edru og oppegående og huset (som ellers er i et eneste kaos) er rent og ryddig når barnevernet kommer. De finner ingen grunn til å gå videre med saken. Det tok mange år før barna fikk hjelp. I den tiden gikk barna for «lut og kaldt vann» og det skjedde en tragedie som fikk store konsekvenser for dem. Hvor var systemet som skulle fanget opp og forstått at barna trengte akutt tiltak? Og at moren trengte hjelp og behandling slik at hjemmet kunne fungere?

En elev på barneskolen har store problemer hjemme fordi moren er psykisk syk. Barnevernet kobles inn. Barnet innkalles til samtaler, det samme gjør moren. Moren blir trodd, barnet ikke. En lang og vondt kamp følger og etter hvert kommer barnet i fosterhjem. Det tok flere år og barnet opplevde mye vondt, før noe skjedde. Systemet var vanskelig og tungrodd med samtaler og møter der barnet lenge opplevde å ikke bli trodd. Alle kommuner skulle hatt et Barnas Hus der barn og familier får råd og hjelp.

En mor er somatisk syk med store smerter. Moren er alene med flere barn. Det eldste barnet har nesten alt ansvaret hjemme fordi moren er syk. Ungdommen glemmer ofte lekser og skolebøker, gymtøy og skolearrangementer. Ungdommen får «straff» på skolen ved å måtte sitte igjen å gjøre lekser og får stadig irettesettelser fra læreren. Noe som fører til at ungdommen gir opp og faller helt utenfor. En ungdom med gode muligheter – ramler ned til laveste karakter – uforskyldt. Hva vet skolen om hvordan ungdommer som karakteriseres som «ungdom med atferdsproblemer» har det hjemme? Hvor er hjelpen som kan gi familien den støtten den trenger?

Alle har vi et ansvar. Selv om jeg vet at det også finnes mange gode eksempler på at barn har fått god hjelp fra barnevernet – er min hensikt med denne artikkelen å sette fokus på alle de som ikke fanges opp.
Ikke minst små barn. Et lite barn kan ikke sette ord på overgrep eller vold. Et barn er avhengig av voksne for å forstå at noe er galt. Den kunnskapen må ligge hos voksne som barnet møter i hverdagen. Men kunnskap hjelper lite hvis veien videre ikke er en sammenhengende kjede.

Når det står i Barnevernloven at kommunen skal følge nøye med i de forhold barn lever under så er «kommunen» ikke én person. Kommunen er barnehager, skoler, fritidsklubber og du og jeg. I forskrift fra Barne- og likestillingsdepartementet står det: Alle som bekymrer seg for et barns utvikling eller omsorg kan ta kontakt med barneverntjenesten om dette. Privatpersoner kan melde saker anonymt til barnevernet. Men det er jammen ikke enkelt.

For hva skjer når det sendes en bekymringsmelding? Hva skjer med barnet hvis du eller jeg melder fra? Hva skjer med hjemmet? Hvordan skal naboer, barnehager eller skoler tørre å melde fra når vi hører om barn som hentes på skolen og «tas» fra foreldre og der foreldre ved rettens avgjørelse får barna tilbake? Eller om barnevernsinstitusjoner som «flommer over» av rusmidler? Eller om barn som «kastes» fra det ene fosterhjemmet til det andre?

Vi har alle et ansvar for å melde fra når barn har det vondt, men de fleste vegrer seg for å melde fra når man ikke får visshet om at barnet får det bedre – og når taushetsplikten hindrer oss i å få høre hvordan det går etter at vi har meldt fra. Jeg mener Barnevernssystemet må tenke nytt og bli mer åpent og inkluderende. Barnevernssystemet som det fungerer i dag, kan synes å ha gått ut på dato.

 

Her kan du fritt komme med dine synspunkter, men det må skje under fullt navn. Da blir det mer interessant for andre som følger debatten eller deltar i den. Vi krever også en
respektfull og saklig tone. Trakassering, hatske utfall og trusler aksepterer vi ikke. Falske profiler vil bli utestengt. Noen av kommentarene vil kunne komme på trykk i papiravisen.

Vennlig hilsen Morten Wang, redaktør i Mediehuset Tønsbergs Blad.

Jobb i Vestfold (105)