Fylkesmannens rolle

I Tønsbergs Blad 25. august viser Tor Lie blant annet til fylkesmannens saksbehandling og ønsker at Fylkesmannen skal føre en annen praksis i forvaltningen av strandsonen enn hittil. La meg derfor gi en kort orientering om Fylkesmannens rolle i denne sammenheng.

Stortinget er landets viktigste folkevalgte organ. Regjeringen må ha støtte i Stortinget for å være i posisjon. Fylkesmannen er regjeringens representant i fylket. Slik er Fylkesmannen underlagt folkevalgt styring.

Ikke minst i arealforvaltningen brukes Fylkesmannen som gjennomføringsorgan av de sentrale politiske myndigheter. Det er regjeringen og Miljøverndepartementet ved statsråden som er den øverste skjønnsmyndighet i strandsoneforvaltningen. Kommunene skal ta hensyn til nasjonale bestemmelser. Dersom kommunene ikke gjør dette, har Fylkesmannen, som regjeringens representant, fått i oppgave å gripe inn. Dette kan Fylkesmannen gjøre ved å påklage vedtak i byggesaker, ved å fremme innsigelser til arealplaner eller ved behandlingen av klager på kommunale vedtak.

Stortinget og regjeringen har definert strandområder som arealer av nasjonal verdi, det vil si av verdi for langt flere enn de som bor i den enkelte strandkommune. Stortinget og regjeringen har derfor gitt strenge rammer for hvordan kommunene skal forvalte sine strandarealer. Når en regjering gir kommunene beskjed om å føre en streng praktisering av byggeforbudet i strandsonen, skal Fylkesmannen påse at kommunene faktisk gjør dette. Nåværende og tidligere regjeringer har gitt klare signaler om at vernet av slike områder er et prioritert, nasjonalt satsingsområde. I den nye plan- og bygningsloven har dette vernet av strandsonen blitt innskjerpet.

Når Fylkesmannen vurderer om en arealsak er i strid med nasjonale bestemmelser, vil det ofte være et innslag av skjønn i vurderingen. Dette er ikke et personlig skjønn. Det er et faglig skjønn, en vurdering av den konkrete sak i forhold til Stortingets og regjeringens bestemmelser. Miljøverndepartementet kan velge å overprøve det faglige skjønnet Fylkesmannen utøver.

Det er et stort byggepress i strandsonen i Vestfold. I strandsonen, som på andre områder, gjelder likhet for loven. Likhet for loven betyr imidlertid ikke at resultatet skal bli det samme i alle saker. Det er svært sjelden to saker er helt like, og alle saker må derfor få en individuell og konkret vurdering. I slike saker er det dessuten flere parter, både grunneiere, utbyggere, naboer og allmennheten.

Fylkesmannens praksis er derfor nettopp ikke en tilfeldig lottotrekning, men en faglig konsekvens av at sakene kan være ulike, og vår ambisjon om lojal oppfølging av Stortingets intensjoner. Vi ønsker samtidig å gjøre dette i nær dialog med den enkelte kommune i respekt for det lokale selvstyre.