– Gutter, gå hjem og vogg!

– Er det manglende tillit til menn som gjør at vi har en egen fedrekvote i dag, spør kvinnepolitisk leder i Høyre, Linda Hofstad Helleland.
Hun vil at fedrekvoten avskaffes, og at alle norske familier selv får velge om det er mamma eller pappa som skal være hjemme med de nyfødte små. For dette utspillet får hun både spedt applaus og hektisk buing.
Hofstad Helleland holder valgfrihetenes fane høyt hevet når hun vil legge hele avgjørelsen over på to blivende foreldre. Allerede i dag er det mulig at pappa kan ta ut mer enn de lovfestede ti ukene. Så hvorfor skjer ikke dette i større grad? Selvsagt er det mange fedre som synes det holder lenge med en knapp lærerferie sammen med barna sine. Fortsatt finnes det også arbeidsgivere som forventer at småbarnsfedre innfinner seg på jobb så raskt som mulig etter de lovpålagte ukene av avviklet. Det er trist. Men det som er enda tristere, er at ikke alle fedrene som ønsker seg tid hjemme, slipper til.

Med fare for å bli halshogget før solen går ned, tør jeg påstå følgende: I mange familier er det nettopp ikke en tilbakeholden pappa med ungeskrekk eller karriereplaner som setter foten ned for litt mer tid med minsten. Det er selveste konemor som målrettet forsyner seg av permisjonstiden. "Fordi jeg fortjener det". "Fordi barna har det best sammen med mor det første året". "Fordi ammingen gjør det umulig for meg å gå tilbake til jobb".

Sjelden har jeg fått så mye dårlig skjult kritikk og så mange skrå blikk som da jeg gikk tilbake til arbeidslivet etter sju måneder mammaperm og fire uker ferie. Fra damer (les mødre) av alle slag kom undrende og syrlige kommentarer om hva en pappa skulle drive med i et halvt år sammen med barnet vårt? Hvordan i alle dager skulle det gå? Satte jeg virkelig en karriere høyere enn tid med min lille datter?
Nå har det seg slik at den jobben jeg kom tilbake til var en helt vanlig halv ni til fire-jobb som journalist i Tønsbergs Blad. Selv om det selvsagt er hektisk fra tid til annen, lar det seg godt kombinere med både amming og nattevåk. Kanskje blir man litt blek om nebbet, kanskje mister man et par kilo (og hvem sier vel ikke ja-takk til akkurat det), men det er absolutt verdt det. Det er ikke bare suget etter arbeidslivet som lokker damer som deler – det er et rotekte ønske om å la ungene få tid sammen med faren sin. Pappaer er jo også bra folk ...

Delt foreldrepermisjon er et viktig verktøy for likestilling og for skilsmissestatistikken. Familier som velger å la mor ta hele permisjonen går glipp av mye. Mødre legger stein til egen byrde ved å "unne seg" et år som enerådende husfrue. Enkle ting som at begge vet hvor man finner barnas klær og utstyr er med på å gjøre arbeidsbyrden hjemme lettere for begge. Det er nemlig mye viktigere at ungene har på seg lue når det er vinter, enn at de har på seg "den riktige" lua. Det går fint om lua ikke står til bobledressen rent fargemessig, så lenge barna holder varmen. At pappa vet hvor mye jobb det er å ha barn, gjør jo heller ikke noe for husfreden. Dessuten er det en fordel for familiens totale økonomi at mor faktisk er på jobb den dagen lønnsforhandlingene setter i gang.

Linda Hofstad Helleland lokker med en frihet ingen bør ønske seg. Likestillingskampen har vært lang og hard, og ære være alle som har brakt oss hit vi er i dag. Men likestilling er ikke bare kvinnekamp lenger. Det ligger vel i sakens natur?