Hilsen fra Tanzania

Jeg sitter i skyggen under en palme på Zanzibar og skriver dette. Jeg ser utover de lys turkise dønningene og den kritthvite sanda og tenker at dette er nok hva folk hjemme forbinder med Tanzania.

Del på Facebook

Skal du til Tanzania, sier de, – å, så herlig! Og herlig er det. Vakker natur, deilig badevann, fantastiske korallrev og mye spennende å oppleve.

Folk flest er lut fattige, men utrolig vennlige: Jambo! Karibu! Welcome! Samtidig virker turisttilværelsen en langhelg her på Zanzibar fattig i forhold til det vi har opplevd på fastlandet de siste ukene. Vi har nemlig prøvd oss som helt vanlige lærere i helt vanlige skoler på den tanzanianske landsbygda.

De seks studentene jeg har med meg fra Høgskolen i Vestfold underviser engelsk ved Mwahaku Primary og Mwapachu Secondary School. I tillegg hjelper de til i barnehagen i Mwahaku, som en ildsjel av en dame startet opp for noen måneder siden.

Etter at det ble skaffet midler sånn at alle barna får en banan hver dag, står foreldrene i kø for å få ungene inn der. Nå er det 150 unger fordelt på to grupper. En assistent er kommet til, men mine studenter er likevel helt avgjørende for at ungene skal kunne ha en hånd å holde i og et fang å krype opp i.

Nitten av barna er foreldreløse, og de andre ser ikke ut til å være bortskjemte med voksenkontakt og omsorg heller.

Vi bor på det norskeide TICC (Tanga International Conference Center) og bruker en halv time på å sykle til barnehagen og de to skolene. Første dag ble vi fulgt av en av de sju fargerike masaiene som er vakter på senteret, men nå greier vi oss selv. Vi prøver å holde balansen i den dype sanden, mens vi nyter soloppgangen og det vakre landskapet og stadig vekk må stoppe for kyr, geiter og til og med apekatter som går midt i stien.

Vi sykler gjennom to landsbyer, der horder av unger som burde vært på skolen roper og ler og springer etter oss og prøver å hoppe opp på bagasjebrettet.

Sykkelturen tilbake igjen er verre, for da er klokka tre og sola står veldig høyt på himmelen. Når vi kommer hjem til TICC er vi fullstendig utmattet, gjennomvåte av svette og dekket av mørkt støv fra topp til tå. Et avkjølende bad i havet og en dusj får oss til å føle oss som mennesker igjen, men det er ubehagelig å tenke på alle elevene våre som verken bor ved havet eller har tilgang på dusj.

Skoledagen består stort sett i at elevene skriver av det læreren skriver på tavla, for lærebok er det oftest bare han eller hun som har. Derfor synes elevene det er både stas og nokså nifst å ha oss mzungu (hvitinger) som lærere, for vi ønsker å trene de muntlige ferdighetene deres.

Vi ber dem øve på en liten dialog, to og to, og de ser dumt på oss. To og to? Men de lystrer selvsagt læreren, på en måte vi sjelden opplever i norske klasserom, og gjør så godt de kan. Da oppdager vi at noen faktisk ikke kan engelsk i det hele tatt.

Og det er krise, for fra åttende klasse av foregår all undervisning på engelsk, i alle fag. Elevene skriver av lange, avanserte tekster i kladdebøkene sine, men skjønner trolig minimalt. Det viser seg at de som kan litt engelsk på dette trinnet enten har vært uvanlig heldig med engelsklæreren på barneskolen, eller de har hatt råd til å ta privattimer om ettermiddagen.

Så hvordan kan vi hjelpe hver enkelt til å komme videre?

Våre idealer om differensiert undervisning får brynt seg i et klasserom med 70–80 elever, der mange sitter to eller tre sammen på en stol og pultene står så tett at vi rett og slett ikke kommer oss mellom benkeradene.

Det er ti klasser på Mwapachu secondary, men bare åtte lærere. Dem observerer vi dessverre like ofte i skyggen under et tre som i klasserommet. Ikke rart vi har fått et godt forhold til elevene når vi sørger at de får alle engelsktimene sine i flere uker i strekk. «Thank you, Madam! Very much! Asante sana,» sier de begeistret når vi forteller at det heter «one door», men «two doors»”.

Takk og pris, tenker jeg her jeg sitter under palmen min, for at skjebnen har plassert meg i et land med et relativt velfungerende skolesystem. Jeg tenker på skolebyggene, skolebøkene og dusjanleggene. Og, skal man dømme etter de studentene jeg har med til Tanzania, står det bra til med lærerstanden også. Jeg har overhodet ikke hørt dem klage over overfylte, klamme, støvete og kvelende varme klasserom.

I stedet er det stadig tilbakevendende diskusjonstemaet: Hvordan skal vi kunne hjelpe de kjempemotiverte elevene også etter at vi er dradd?

FØLG TØNSBERGS BLAD PÅ FACEBOOK: